Språklig tilrettelegging

Samisk befolkning i Norge har rett til å bruke samisk språk overfor offentlige tjenester. Språklig tilrettelegging avhenger av at helsevesenet kartlegger pasientenes/brukernes språk og gir et tilbud om språkvalg ved behov for helse- og sosialtjenester.

Det finnes flere samisk språk, hvor hovedgruppene er i Norge er nord, – lule, – og sørsamisk språk. Språk, kultur og historie henger tett sammen. Språklig tilrettelegging handler ikke bare om et samiskspråklig terapitilbud. Det handler også om å ha kunnskap om fornorskning og språktap, og anerkjenne tospråklighet og språkveksling som en del av samisk kultur som også kan komme til syne i kommunikasjon med helse- og sosialvesenet. Samene og deres språk og kultur fikk hard medfart under fornorskningspolitikken. Samene ble ansett som et primitivt, laverestående folkeslag og samisk språk og kultur skulle erstattes med det norske. Fornorskningsprosessen medførte at samisk identitet ble definert som mindreverdig og skamfullt. Mange skjulte at de var samer og samiskspråklige.

Det er altså ikke så lett å vite hvem som snakker samisk, verken som dagligspråk eller som har det som et nesten glemt barndomsspråk. Dette kan ha betydning ved behandling av samiske pasienter/brukere den dag i dag.

Det er ikke kjent hvor mange samer som snakker samisk, helt eller delvis. Mange, kanskje de fleste, samiskspråklige samer er tospråklige og behersker også norsk. Det er imidlertid viktig å understreke at språkkompetanse kan svekkes ved trussel mot liv og helse. I denne sammenhengen betyr det at samer som behersker godt norsk til vanlig kan miste norskkompetansen ved sjokk, krise, sykdom og smerte. Det er derfor ikke uvanlig at en families samiske identitet blir kjent først når en av de gamle i familien blir syk eller dement og plutselig bare snakker samisk.

Det burde være selvsagt at helse- og sosialvesenet tilrettelegger for at pasienter/brukere får snakke sitt morsmål ved sykdom og krise. Vi vet mye om sjokk- og krisereaksjoner, benektning og fortrengning. Vi vet at mange ikke oppfatter informasjon som er gitt i en krise  og sorg, også når pasienten får informasjon på sitt morsmål. Vi vet også at det kan være vanskelig å uttrykke følelser og sette ord på det som er mest vanskelig å snakke om på et annet språk, spesielt når man står midt oppi en situasjon hvor liv og helse er truet. Informasjon om alvorlig sykdom og trussel for liv og helse må gjentas mange ganger, på det språket pasienten forstår best.

Helseinstitusjoner og helsepersonell bør derfor kjenne til pasientenes språk, og ha planlagt helsetilbudet på rett språk før konsultasjon/innleggelse. Dette kan løses ved at helseinstitusjonene systematisk kartlegger pasientenes språk, dokumenterer det i pasientjournalsystemet, og kan tilby terapeuter eller tolketjeneste innen det aktuelle språket.

Samer med funksjonsnedsettelse

Funksjonsnedsettelse defineres ofte som  «tap av, skade på eller avvik i en kroppsdel eller i en av kroppens psykologiske, fysiologiske eller biologiske funksjoner» (1). Det kan også forstås som misforholdet mellom et individs funksjonsevne og omgivelsenes krav til funksjon.

Både samer og personer med funksjonsnedsettelse er grupper som oftere blir utsatt for diskriminering og hatefulle ytringer, sammenlignet med befolkningen for øvrig (2). Samer med funksjonsnedsettelser er en særlig utsatt gruppe, som kan  oppleve mobbing og diskriminering enten på grunn av sin samiske tilknytning, sin funksjonsnedsettelse, eller begge deler. De opplever ofte at helse- og omsorgstilbudet de får, ikke er tilpasset deres samiske kultur, identitet, tankesett, holdninger, verdier og måte å se verden på. Dette kan ha innvirkning på utfall som utdanning, diagnostisering, pleie, rehabilitering og brukerinformasjon. En slik skjevhet i helse- og omsorgstilbudet samsvarer ikke med prinsippet om likeverdig helsetilbud:

«Helse- og omsorgstjenester skal være likeverdige for hele befolkningen og tilpasset ulike behov, forventninger og forståelse av hva som er gode løsninger på et helseproblem. God kommunikasjon, åpenhet og respekt for forskjellighet, også seksuell orientering, er avgjørende for kvaliteten på møtet mellom brukere og helse- og sosialpersonell. God tolketjeneste med kvalifisert tolk og lydhørhet i møte med pasienten, er en forutsetning for likeverdighet. Språklig tilrettelegging er nødvendig for å sikre informasjonsflyt, slik at partene har felles forståelse for planlegging, tilrettelegging og oppfølging […]» (3, s. 90).

For å gi samer med funksjonsnedsettelse et godt helsetilbud, er det viktig å se funksjonsnedsettelsen(e) i sammenheng med pasienten/brukerens samiske kultur, identitet og verdensanskuelse.