Samepolitikk og rettighetskamp
Saemienpolitihke jïh reaktagæmhpome
Den samiske kampen for rettigheter pågår for fullt i dag, med saker som Jovsset Ánte Saras reinflokk og avfallsdeponiet i Repparfjorden som aktuelle eksempler. Kampen startet allerede rundt det forrige århundreskiftet med samisk samarbeid over statsgrensene. Den internasjonale urfolksbevegelsen kom i gang på 1970-tallet. Alta-saken rundt 1980 markerer et gjennombrudd og en endring.
Fra siste halvdel av 1980-tallet skjedde mye når det gjelder samenes plass i norsk lovgivning. I 1987 kom den såkalte «Sameparagrafen» i Grunnloven. I 1988 kom Sameloven. Og i 1990 ratifiserte Norge ILO-konvensjon 169 om urfolks og stammefolks rettigheter. Dette er en del av en større politisk utvikling som inkluderer opprettelsen av Sametinget i 1989.

Foto: Creative Commons, Kristin Ryan
Innhold

Foto: Creative Commons, Jan Helmer Olsen
Sametingets plass i det norske demokratiet
Sametinget er et nasjonalt, representativt, politisk organ for samene uansett hvor i Norge de bor. Sametinget er derfor en modell for ikke-territoriell urfolksselvbestemmelse. Flere av tingets politikk- og forvaltningsområder er likevel territorielt forankret. Det gjelder for eksempel tjenesteyting innenfor rammen av Sametingets tilskuddsordninger til næringslivet (STN-området), Sametingets innsigelsesrett etter Plan- og bygningsloven og forvaltningsområdet for samisk språk. Sametinget har siden det ble opprettet vektlagt å bygge kontakter med norske myndigheter. Det fremste uttrykk for dette er konsultasjonsavtalen fra 2005 mellom Sametinget og regjeringen. I 2007 foreslo Samerettsutvalget å lovfeste samenes rett og myndighetenes plikt til konsultasjoner. Sametinget og regjeringen har gjennom konsultasjoner, kommet fram til enighet om et lovutkast. I 2021 ble det vedtatt konsultasjonsplikt for staten, fylkeskommuner og kommuner, hvor de må konsultere Sametinget og andre samiske interesser i saker som påvirker dem.
Urfolk i grunnloven
«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»
15. mai 2023 vedtok Stortinget å endre ordlyden av Grunnloven § 108 til å anerkjenne samenes status som urfolk.
Grunnloven § 108 er også kjent som Sameparagrafen, og ble først vedtatt av Stortinget 21. april 1988. Det er gjennom dette paragrafert at statens rettslige forpliktelser til samer er lovfestet, og sikrer samers rett til utøvelse og utvikling av samisk språk, kultur og samfunnsliv.
Altasaken
På 1970-tallet akselererte den samiske rettighetskampen. Grunnen var vedtaket om å bygge et kraftverk i Altaelva i Finnmark. Tidlig på 1970-tallet var planene også å demme ned bygda Masi i indre Finnmark, men disse planene ble stoppet. Samebevegelsen i allianse med miljøbevegelsen protesterte mot byggingen av Altakraftverket. Sivile ulydighetsaksjoner, protester i Oslo og sultestreik satte et nasjonalt og internasjonalt søkelys på samenes manglende rettigheter. I 1979, 1980 og 1981 toppet konfliktene seg. De samiske organisasjonene Norske Samers Riksforbund (NSR) og Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) øvde press direkte mot norske myndigheter samtidig som aksjoner og sivil ulydighet fikk stor oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Historikeren Henry Minde peker på at Altasaken kan inndeles i flere faser: kraftutbygging, Masi-sak, miljøsak, samiske rettigheter og til slutt urfolkssak.
Parallelt med aksjonene satte regjeringen ned et samerettsutvalg med mandat å utrede samenes rett til land og vann og spørsmål av mer politisk karakter.
Ellos eatnu - la elva leve
I 2023 kom filmen «Ello eatnu – la elva leve» ut, som følger samiske Ester gjennom Altasaken, og gjør opplevelsene av konflikt og identitet personlig. Her finner du forslag til undervisningsopplegg til filmen, utarbeidet av TIFF.

Foto: Creative Commons

FOSEN, AKTIVISME OG SIVIL ULYDIGHET
23. februar 2023 var det 500 dager siden Høyesterett erklærte at konsesjonen gitt til vindkraftutbyggingen på Fosen var ugyldig. Det var også starten på 8 dager med aksjoner i Oslo. Her kan du lese om Fosen-saken, samt hvordan du kan bruke saken i undervisningen.
relevante forskningsartikler
- Elisabeth Angell, Vigdis Nygaard, og Per Selle, 2020, «Industrial development in the North – Sámi interests squeezed between globalization and tradition», i Acta Borealia
- Else Grete Broderstad, 2021, «International law, state compliance and wind power: Gaelpie (Kalvvatnan) and beyond» i Indigenous Peoples, Natural Resources and Governance.
- Else Grete Broderstad, 2022, «Om departemental politisk spagat og folkerettens kulturvern», i Tidsskriftet Utmark
- Camilla Brattland og Vera Helene Hausner, 2022, «Innledning til artikkelsamlingen i temanummeret Vindkraft og reindrift»
Relevante lenker
- «Ærede Lagmannsrett» av Eva Maria Fjellheim
- «Sameretten etter Fosen-dommen» av Øyvind Ravna
- Norges institusjon for menneskerettigheters rapport «Menneskerettslig vern mot inngrep i samiske bruksområder»
- Globaliserings Konferansen 2021 diskuterer temaet «Grønt skifte eller grønn kolonialisme?» med foredrag og panelsamtale
- Kronikk «Samenes nasjonaldag er en kampdag» av Nathaniel Holan Larsen
Rettighetskamper i dag
Til tross for fremskritt i erkjennelsen av samers rettigheter i Norge siden Altasaken, er samers rettighetskamper langt fra over. I dag dukker det opp nye problemstillinger i forhold til temaer som arealbruk og det «grønne skiftet», hvor samers rettigheter og tradisjonelle levesett fortsetter å bli truet.
De siste årene har saker om samers rett til land og vann, som Jovsset Ánte Saras kamp for reindrift, vindkraftutbygningen i Sápmi/Sábme/Saepmie, og gruvedumping i fjorder fått mye oppmerksomhet. Dette er saker som berører mange samiske interesseområder, som rett til land og vann samt kulturutøvelse, og mange av de samme problemstillingene som kom opp i Altasaken går igjen i disse sakene.
«(…) det vil foreligge en krenkelse av rettighetene etter SP artikkel 27 dersom inngrepet fører til vesentlige negative konsekvenser for muligheten til kulturutøvelse. (…) Inngrepet må videre ses i sammenheng med andre tiltak, både tidligere og planlagte. Den samlede effekten av tiltakene er avgjørende for om det foreligger krenkelse, (…).» (Høyesterett, Fosendommen punkt 119)
Høsten 2021 tok Høyesterett opp Fosen-saken, som gjaldt vindkraftanleggene Storheia og Roan på Fosen-halvøya i Trøndelag, med selskapene Fosen Vind DA og Statnett SF på den ene siden, og de to reindriftsiidaene på Fosen på den andre. Utbyggingen av vindkraftanleggene ville true og krenke samenes rett til kulturutøvelse og reindrifta, da disse områdene har vært viktige vinterbeiteområder. Saken omhandlet i hovedsak om gyldigheten av konsesjonen og ekspropriasjonstillatelsen. Høyesterett kom enstemmig frem til at konsesjonsvedtaket og ekspropriasjonstillatelsen var ugyldig da de krenker samenes rett til å utøve sin kultur etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27. En viktig vurdering som kom ut av dommen, er at inngrep i tradisjonelle samiske områder må ses i sammenheng, og det er den samlede effekten av forskjellige inngrep som skal vektlegges i vurderingen av inngrepsskala. Denne dommen, og Høyesteretts forståelsen av SP art. 27 er forventet å få utslag i andre lignende saker om samers rett til land og vann.
I etterkant av dommen har staten blitt kritisert for å ikke følge opp høyesterettsdommen. 500 dager etter at dommen falt okkuperte samiske ungdommer Olje- og Energidepartementet i fire dager på grunn av manglende oppfølging av saken. Dette førte til over en uke med aksjoner og demonstrasjoner, hvor spesielt samisk ungdom sto i fronten.
“
«I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.» (FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), artikkel 27)
”
Urfolksrett
15. mai 2023 vedtok Stortinget å ta inn urfolksbegrepet i grunnlovens §108, den såkalte Sameparagrafen. Professor Else Grete Broderstad ved UiT forklarer her hvorfor vi snakker om samenes rettigheter som urfolksrettigheter.
FNs erklæring om urfolks rettigheter
Da FNs Working Group on Indigenous Populations ble etablert I 1982, var en av de første oppgavene å utvikle internasjonale standarder for urfolks rettigheter. Et første utkast til FNs erklæring om urfolks rettigheter (United Nations Declaration on the Rights of Indigenous Peoples) ble klart akkurat i tide til FNs offisielle internasjonale år for verdens urfolk i 1993. Selv med et utkast klart ble det likevel ingen enkel oppgave å oppnå enighet med og anerkjennelse fra medlemsstatene i FNs generalforsamling. Noen kritiserte brukes av begrepet «folk» (i flertall – engelsk: peoples i stedet for people) fordi det ble sett som å innebære retten til å skille seg ut fra en stat. Andre gikk imot det at utkastet ikke inneholdt en klar definisjon av «urfolk». Forhandlingene fortsatte til et revidert utkast ble godkjent og sendt til FNs generalforsamling i 2006. Medlemsstatene gjorde flere endringer som begrenset innflytelsen til erklæringen. Endelig, i september 2007, 25 år etter at WGIP begynte arbeidet, kom erklæringen til avstemning. Et overveldende flertall, 143 land, stemte for, elleve avsto fra å stemme, og bare fire (Australia, Canada, Aotearoa/New Zealand og USA) stemte imot. Alle disse fire landene har seinere endret standpunkt og offentlig støttet UNDRIP.


Land som har ratifisert ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter.
ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter
World Council of Indigenous Peoples (WCIP) hadde tidlig støtte fra International Labour Organization (ILO). De to organisasjonene skulle arbeide aller tettest seinere, i forbindelse med skrivinga av ILO-konvensjon 169. I 1985 kalte ILO inn til et ekspertmøte for å diskutere en mulig revisjon av ILO-107 fra 1957, som tok opp rettighetene til «urfolk og stammefolk» («the rights of Indigenous and Tribal Peoples»). Her skulle en urfolksrepresentant være med, nominert av WCIP. Poka Laenui fra Hawai’i ble representanten. Da forhandlingene fortsatte, var det imidlertid den sørsamiske advokaten Leif Dunfjeld som gjorde størstedelen av arbeidet ved WCIP sitt Geneve-kontor. Det reviderte dokumentet, Konvensjon 169, forkastet måten forgjengeren 107 hadde omtalt assimilasjon på, og ble vedtatt av ILO i 1989. Norge var i juni 1990 det første landet som ratifiserte konvensjonen.
ILO-Konvensjonen 169
Artikkel 1
1. Denne konvensjonen gjelder for:
a) stammefolk i selvstendige stater som gjennom sine sosiale, kulturelle og økonomiske forhold skiller seg fra andre deler av det nasjonale fellesskap, og hvis status helt eller delvis er regulert av deres egne skikker og tradisjoner, eller av særlige lover eller forskrifter.
b) folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonialisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.

FNs bærekraftsmål
Bærekraftsmålene er verdens felles arbeisplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene. Bærekraftsmålene består av 17 mål og 169 delmål som skal fungere som en felles global retning for land, næringsliv og sivilsamfunn.

Mål 10: Mindre ulikhet
Bærekraftsmål 10 går ut på å utligne ulikheter i og mellom land. Norge og de andre nordiske statene regnes som noen av de statene med minst ulikheter i verden. Samtidig opplever samer ulike former for diskriminering som følge av århundrer med assimilasjonspolitikk, og undersøkelser viser blant annet at 11% av befolkningen i Nord-Norge har negative inntrykk av samer og kvener/nordfinner, og 24-33% har observert hets av samer i samiske områder. Spørsmål om samers rett til land og vann er også noe som fortsetter å utforme og påvirke samfunnet.
Delmål 10.2 og 10.3 går ut på å fremme sosiale, politiske og juridiske tiltak som skal redusere forskjeller basert på alder, kjønn, funksjonsevne, rase, etnisitet, nasjonalt opphav, religion eller økonomisk stats. Arbeidet med å likestille samiske rettigheter med rettighetene til majoritetsbefolkningen er noe osm har vært i kontinuerlig arbeid siden slutten av 1900-tallet, og er noe som institusjoner som Sametinget fortsetter å fremme.