Grunnloven og folkerettslige forpliktelser

En konsekvens av fornorskning er at samisk i internasjonal sammenheng regnes som truede språk. For å motvirke de langsiktige effektene av fornorskinga er arbeidet for å styrke samisk forankra både i internasjonale konvensjoner og nasjonale styringsdokumenter. Disse dokumentene utgjør en kjede av språkpolitiske føringer som skal sikre samene rettigheter til å bruke og utvikle de samiske språkene.

I 1988 vedtok Stortinget en tilføyelse til grunnloven, nemlig § 108. Denne paragrafen er kjent som sameparagrafen, og her står det følgende: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Denne paragrafen er en viktig rettslig, politisk og moralsk forpliktelse for den norsk stat overfor samene.

Sameparagrafen sier ikke noe om hvordan samisk språkpolitikk skal utformes eller praktisk gjennomføres. Den praktiske politikken må derfor utformes i de neste leddene i kjeden av nasjonale styringsdokumenter. Ett slikt ledd er Lov om sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven), som slår fast at samisk og norsk er likeverdige språk, og de skal være likestilte etter de bestemmelsene som beskrives i kapittel 3 i sameloven.

I 1990 ratifiserte Norge ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. ILO-169 gir samene som urfolk rett til å bevare sin identitet som folkegruppe, herunder også retten til å bevare og videreutvikle de samiske språkene.

Den europeiske pakten om regionale eller minoritetsspråk (også kalt minoritetsspråkpakten) er en internasjonal konvensjon som ble inngått i 1992 i regi av Europarådet. Dette er en mellomstatlig avtale om å beskytte regionale og minoritetsspråk. Norge ratifiserte avtalen i 1993, og den trådte i kraft i 1998. I Norge er det fire språk som er beskyttet av pakten: samisk (nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk), kvensk, romanes og romani.