«Jeg er jo adoptert, same og skeiv. Jeg er bevisst på at jeg har mange identiteter, at det blir veldig mye i en pakke. Jeg må ofte «komme ut», både som same og skeiv. Det er litt av en privatsak som man ikke bare sier til hvem som helst. Og det er to helt ulike verdenen, den samiske og den skeive. Å tilhøre begge de kulturene har vel ikke hørt til det vanlige. Veien hit har ikke vært enkel, har alltid vært innstilt på at det kommer mye motgang, men at det en vakker dag kommen en veldig lang medgang. I dag føles det nesten som om jeg er udødelig, ingenting kan bli like jævlig som det en gang var. Jeg skulle ønske at folk hadde vært mer bevisst, slik at de kunne vært mer støttende. Uvitenhet er veldig avgjørende. Men forhåpentligvis er det lettere i dag enn for 15 år siden. Jeg er glad for at jeg opplevde prosessen og ble sterk i meg selv.»

– Ana (Queering Sápmi, s. 67)

«Jeg går bare ut ifra at alle vet at jeg er same og lesbisk. Det er ingen hemmelighet. Den sjette februar henger jeg det samiske flagget opp på jobben. Vi har masse nettverkskabler som jeg bruker for å lære dem å kaste lasso. En av guttene får være rein, så fanger vi han og knyter han sammen og tuller om hvem som skal kastrere han. Den 27. juni er markert i kalenderen, og da sier jeg alltid til kollegaene at jeg ikke kan jobbe overtid, for da er det Pridefestival og jeg er homo hele uken! Å være homo og same har gitt meg flere muligheter enn mange andre har. Jeg tror det er en veldig styrke i å ha flere identiteter eller at du føler deg hjemme i flere miljøer. At jeg vet hvordan det er i et samisk-, norsk eller homomiljø. Så tror jeg at det har gjort at jeg forstår mer, eller kan se ting fra ulike sider. Jeg føler at det har gitt meg styrke, flere muligheter. Siden jeg ble voksen synes jeg nesten det er lettere å være lesbisk enn å være same. Det samiske er så hardt knyttet til en dårlig samvittighet i meg. At jeg ikke lærte meg språket, at jeg ikke bidrar mer i å synliggjøre det samiske. Dårlig samvittighet for at jeg ikke deltar i samfunnsdebatten og står opp mot alle de som tror de har rett til å si noe som helst om meg og mitt liv.»

– Ann Karin (Queering Sápmi, s. 81)

«Den samiske kulturen er så sterk i min sjel, og jeg har aldri følt at det jeg gjør er for det norske samfunnet. Bare det å vite at samfunnet har tatt fra oss språket, og at folk som jobber med reindrift får problemer på grunn av gullgruver som ødelegger beiteområdene, det gjør meg så sint at jeg ikke helhjertet kan hjelpe en norsk person. Jeg kan snakke med en norsk person, men det føles alltid som et kompromiss. Derfor velger jeg ofte det samiske istedenfor det norske. Det er forskjell å være en norsk LHBTQ-person og være en samisk LHBTQ-person. Står man frem som homofil i Oslo, så han man store kaféer og klibber å gå til. Her i Karasjok finnes bare internett. Så homofile samer rømmer til de større byene. Jeg har truffet noen andre homofile samer på Gaysir, men de flytter alltid. Akkurat nå eksisterer ikke identiteten samisk homofil. Selv velger jeg å bli i Karasjok og være same. Jeg kommer aldri til å rømme. Kanskje ta en liten ferietur, men aldri rømme. Om jeg treffer en samisk gutt kan vi sammen skapen en homofil identitet – en same som er sammen med en same. Jeg vil ha en samisk type. Jeg vil ikke ha en nordmann, Jeg vil jo ha en ekte same! Han skal gjøre mannlige ting, som å reparere bilen, måke snø og bære ved. Jeg vil ha en samisk nerd som bare leser om andre verdenskrig, historie og fakta. Så det må være noen som er smart også. Og som kan samisk. Jeg vil høre de ordene på samisk. De kjærlighetsfulle ordene.»

– Lemet (Queering Sápmi, s. 113)