– media, lærebøker, museum og populærkultur

Postkort: koftekledd mann holder rein med slede. Barn sitter på sleden.

Bilde: Postkort, Tromsø Universitetsmuseum

Hvordan samer skrives- og prates om har innvirkning på de bilder som skapes eller videreføres om samer. Hva lærer du på skolen om samer? Hvilke fotografier dominerer på postkort? Hvordan fremstilles samer og samisk kultur på museum og i media?

I lærebøker som blir brukt i skolen, er tendensen at samiske forhold – med visse unntak – blir beskrevet forenklet, mangelfullt eller tendensiøst. Dermed forsvinner gjerne mangfoldet og kompleksiteten i Sápmi/Sábme/Saepmie.

Våren 2019 ble det gjort en undersøkelse av omlag 730 fotografiske postkort fra norsk Sápmi/Sábme/Saepmie i perioden 1867 – 2010. Postkortene var del av Kierulfsamlingen ved Tromsø Univiseritetsmuseums Fotoportal. Analysen viste at flesteparten av postkortene var fotografert av ikke-samer. Motiver som samer ikledd kofte, lávvu, gamme, reinsdyr, hunder, souvenirer, fjell, vidde, og skog var ofte repetert. Av transportmidler var pulk og slede fotografert mer hyppig enn motoriserte kjøretøy, og landlige omgivelser vist langt oftere enn byliv. Betegnelser som «lapp», «lappefamilie» og «same» printet på postkortene er med på å objektifisere samer, mens det ensidige fokuset på samer som et folk med «før-moderne» levesett bidrar til å essensialisere samisk kultur.

På Norges arktiske universitetsmuseum (tidligere Tromsø museum) finner vi utstillingen «Samekulturen». Den har stått siden 1973, og var i sin tid satt opp for å dokumentere og feire samisk kultur. Prosjektets formål var å gjøre det samiske folk stolt av sin kultur. I ettertiden har utstillingen blitt kritisert for å fremstille samisk kultur som en statisk, uforandelig kultur, samt til å objektifisere det samiske folket. Nesten 30 år senere, i år 2000, blir utstillingen «Sápmi, en nasjon blir til» åpnet. Denne var rettet mot voksne, utdannede mennesker, og omhandler tematikk som språk, skole, politisk rettighetskamp, sjøsamisk fiske, festivaler, musikk, klesdrakt og kunst, for å nevne noe. Denne utstillingen lar ulike, individuelle samiske røster komme frem, og synliggjør det samiske mangfoldet, og fungerer på den måten som et motsvar til «Samekulturen».

Stereotypisk representasjon av samer kan i en historisk og politisk kontekst ses i lys av sosialdarwinismen og senere fornorskningen. Selv om dette for lenge siden er over i Norge, henger den koloniale tenkningen igjen i mange sammenhenger. Fortsatt produseres postkort som fremhever samer med et «tradisjonelt» levesett, og fortsatt produseres lærebøker som er kritikkverdige i sin presentasjon av det samiske. Hvem som representerer er viktig i denne sammenheng. Når fortellinger om samer fortelles av ikke-samer som mangler kjennskap til kulturen, blir det andrehåndsfortellinger. Historisk har det versert andrehåndsfortellinger i litteratur, på fotografi, i forskning, i reiseskildringer og i andre kilder. Når det er utenfrablikket som skal fortelle hvem samene er, blir disse fortellingene fargelagt av fortellerens persepsjon. I de senere tiårene har flere og flere samer tatt til orde for å representere seg selv. Det vært en stor vekst av samiske forskere, og utdanning fra et samisk- eller urfolksperspektiv har kommet til. Samiske aviser er etablert, samiske kunstnere, musikere og samiske festivaler når stadig et større publikum.

Hva skjer når samene selv produserer postkort? Eksempel på dette kan ses i kapittel 5 i denne masteroppgaven om postkort med samiske motiver. Her fremheves fire postkort laget av Riddu Riđđu i 2007, hvorav en av dem viser to samiske menn ikledd sjøsamisk Lyngenkofte ligge på panseret og taket av en rød sportsbil, mens to samiske kvinner sitter bak rattet. Dette er et postkort som tar tak i flere stereotyper: Den første er den åpenbare; at kjønnsbalansen er snudd på hodet. Riddu Riđđu rokker ved de typiske fotografier av lettkledde kvinner som poserer på bilpanser. De mindre åpenbare overraskelser postkortet har å by på er at de fremhever Lyngenkoften. Dette er en kofte som mer eller mindre «forsvant» som følge av fornorskningen og andre verdenskrig. Den viser et motorisert kjøretøy med aktive ungdommer, – en motsats mot de mer oppstilte bilder av samer med reinsdyr som beskrevet innledningsvis.

Det har også blitt mer vanlig at samer selv henter frem andre fortellinger enn de narrativene som eksisterer rundt eksempelvis hva postkortene viser. Mens forskere tidligere i større grad har fokusert på den essensialiserende og objektifiserende effekten stereotypiske fremstillinger av samer har, har flere nå tatt til orde for at samer selv ikke fokuserer på «grand narratives». Samer tenderer mer mot å være opptatt av hvem personene på postkortene er og hvilke relasjoner de har til hverandre, de små og personlige historier. Når slike førstefortellinger tas frem i lyset, fungerer det også som en motvekt mot andrehåndsfortellingene, og det bidrar til å «av-objektifisere», til å navngi, og til å sette individed i forkant. Les hva Veli-Pekka Lehtola, forsker på samisk kultur ved Universitetet i Oulu, har skrevet om tematikken (2018).