Skjermdump av Siv Jensens instagram, da hun la ut bilde av seg selv i "indianer-kostyme"

Da finansminister Siv Jensen poserte på Instagram ikledd «indianerkostyme» høsten 2017, skapte det umiddelbart reaksjoner. Sametingspresident Aili Keskitalo kalte det «smakløst» og påpekte at urfolks klær og kulturelle symboler ikke er kostymer. Andre ropte ut om krenkehysteri og lurte på om dette i det hele tatt er et tema vi trenger å debattere.

Diskusjonen kan likevel være et godt utgangspunkt for å snakke om temaer som relasjoner mellom minoritet og majoritet, representasjon og populærkultur. Selve begrepet kulturell appropriering (eller appropriasjon) er direkte oversatt fra engelsk – «cultural appropriation.» Det betyr å misbruke eller på urettmessig vis tilegne seg andres kultur. Begrepet har vært diskutert i akademia siden 70- og 80-tallet, men har de siste årene også vokst fram som et verktøy for å snakke om populærkultur, massemedia og symbolikk.

Men hva er egentlig det problematiske? Utveksling av kulturelle tradisjoner, klesplagg og utrykk har foregått årtusener tilbake i tid. Mat, tekstiler, musikk og språk er kilder til inspirasjon og nyskaping. Så hvor går grensen? Når må vi skille mellom utveksling og tyveri eller overtramp?

Sentralt er den skeive maktfordelingen i forholdet mellom personen(e) som begår overtrampet og den eller de som blir tråkket på. Selv om Siv Jensen og en amerikansk urfolkskvinne ikke akkurat har en direkte relasjon, kan det likevel knyttes til den amerikanske konteksten. I USA har det i mange år foregått en debatt omkring bruk av urfolkssymboler og klær av majoritetsbefolkningen. I en hverdag der urfolk fortsatt opplever diskriminering og usynliggjøring, ser mange det som et ekstra hån at deres kulturelle uttrykk blir redusert til seksualiserende «Pocahontas»-kostymer og hodepryd lagd av plastikk.

Når samiske personer reagerer på Siv Jensen, kan en nettopp sette det i en større urfolkskontekst, der solidaritet folk imellom får folk til å reagere og si ifra på vegne av hverandre. Kulturell appropriering er heller ikke et ukjent fenomen i en norsk-samisk kontekst. I 2010 hadde matvarekjeden Kiwi årsfest i Tromsø og fikk produsert grønne «kofter», som på merkelig vis blandet sammen samisk koftemønstre og utforming med den grønne Kiwi-fargen. Naturlig nok reagerte mange på dette og oppfattet det som et hån mot det samiske.

Felles for denne hendelsen, diskusjonene i USA og verden over, er hvordan den kulturelle eller religiøse betydningen strippes vekk og elementet tas i bruk, ofte helt uten tillatelse eller forståelse for det. Det er også problematisk at, der noen kan tjene penger på dette, vil bruk av kulturelle symboler eller plagg for andre føre til at de blir diskriminert mot. Den amerikanske forskeren og aktivisten Adrienne Keene har påpekt at salg og bruk av sexy «Pocahontas»-kostymer er særdeles problematisk fordi amerikanske urfolkskvinner i mye større grad enn andre grupper i USA opplever seksuell trakassering og voldtekt.

Når urfolk reduseres til stereotypier i populærkulturen, til kostymer, er dette med på å opprettholde undertrykking, annerledeshet og bilder av samer og andre urfolk som eksotifiserte myter og endimensjonale karakterer.

Debatten rundt Siv Jensens kostyme viser hvor viktig det er å ha kjennskap til urfolks historie, både til de lokale, samiske kontekstene, men også til det globale fellesskapet som finnes imellom urfolk. Da har vi et bedre utgangspunkt for å diskutere kulturell appropriering og for å gi vekt til urfolk og minoriteters stemmer.

Av Kristin Evju, ph.d.-student

kulturell appropriering