SAMISK SPRÅKPOLITIKK

Sáme giellapolitihkka

Samisk språk oppfattes som et særlig viktig kjennetegn for samene, og hovedmålsettinga for samisk språkpolitikk er å styrke de samiske språkene. Med dette skal den individuelle språkbruker få støtte til sitt valg om å bruke samisk i hverdagen og i skole- og arbeidsliv.

Hånd som strekker seg frem

Foto: Ingrid Fadnes

Skilt fra Kåfjord hvor det samiske navnet er skutt bort

Foto: Hilde Sollid

Fornorskningspolitikken som språkpolitikk

Dagens språkpolitikk må i lys av fornorskingspolitikken (ca. 1850-1950), som gikk ut på å fremme norsk på bekostning av samisk. Blant anna ble samiske språk forbudt på skolen. Som en konsekvens ble samisk stigmatisert og språkene ble ikke ansett å være viktige for framtida. Nye generasjoner fikk i liten grad lære samisk på skolen, og foreldre ble oppfordra til å ikke overlevere samisk til sine barn.

Grunnloven og folkerettslige forpliktelser

En konsekvens av fornorskning er at samisk i internasjonal sammenheng regnes som truede språk. For å motvirke de langsiktige effektene av fornorskinga er arbeidet for å styrke samisk forankra både i internasjonale konvensjoner og nasjonale styringsdokumenter. Disse dokumentene utgjør en kjede av språkpolitiske føringer som skal sikre samene rettigheter til å bruke og utvikle de samiske språkene.

I 1988 vedtok Stortinget en tilføyelse til grunnloven, nemlig § 108. Denne paragrafen er kjent som sameparagrafen, og her står det følgende: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Denne paragrafen er en viktig rettslig, politisk og moralsk forpliktelse for den norsk stat overfor samene.

Sameparagrafen sier ikke noe om hvordan samisk språkpolitikk skal utformes eller praktisk gjennomføres. Den praktiske politikken må derfor utformes i de neste leddene i kjeden av nasjonale styringsdokumenter. Ett slikt ledd er Lov om sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven), som slår fast at samisk og norsk er likeverdige språk, og de skal være likestilte etter de bestemmelsene som beskrives i kapittel 3 i sameloven.

I 1990 ratifiserte Norge ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. ILO-169 gir samene som urfolk rett til å bevare sin identitet som folkegruppe, herunder også retten til å bevare og videreutvikle de samiske språkene.

Den europeiske pakten om regionale eller minoritetsspråk (også kalt minoritetsspråkpakten) er en internasjonal konvensjon som ble inngått i 1992 i regi av Europarådet. Dette er en mellomstatlig avtale om å beskytte regionale og minoritetsspråk. Norge ratifiserte avtalen i 1993, og den trådte i kraft i 1998. I Norge er det fire språk som er beskyttet av pakten: samisk (nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk), kvensk, romanes og romani.

Sami tin wired bracelet - beautiful handcrafted accessories

Foto: Creative Commons – Robert Nyholm

Bilde av samisk fottøy

Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen

Forvaltningsområdet for samisk språk

En viktig hendelse som har betydning for samisk språkpolitikk, er innføringa av forvaltningsområdet for samisk språk. Sameloven slår fast at samisk og norsk er likestilte språk innen forvaltningsområdet. Det betyr at dersom du bor innen forvaltningsområdet, har du rett til å bruke samisk når du henvender deg til offentlige etater. Det betyr også at lover og kunngjøringer må finnes både på samisk og norsk.

Da ordninga med forvaltningsområder ble innført i 1992, var det seks kommuner som var med: Unjárga-Nesseby, Deatnu-Tana, Porsanger-Porsáŋgu-Porsanki, Kárášjohka-Karasjok, Guovdageaidnu-Kautokeino og Gáivuotna-Kåfjord-Kaivuono. Siden 1992 har forvaltningsområdet blitt utvida med syv  kommuner, slike at det til sammen er 13 kommuner i forvaltningsområdet: Loabák-Lavangen, Dielddanuorri-Tjelsund, Hábmer-Hamarøy, Aarborte-Hattfjelldal, Raarvihke-Røyrvik, Snåase-Snåsa og Rossen-Røros. I dag er alle de tre offisielle samiske språkene i Norge representert i forvaltningsområdet.