Sameblod: noen perspektiver

Sameblod er en film laga av den sørsamiske regissøren Amanda Kernell fra svensk side. Filmen er fortellinga om Elle-Marja/Christina og hennes liv både i og utenfor et sørsamisk reindriftssamfunn på 1930-tallet. Filmen starter med den eldre svenske kvinna Christina, som har kommet tilbake til sine barndoms trakter for å være med på begravelsen til søstera. Begravelsen er tydelig og eksplisitt samisk, og setter i gang en tankeprosess hos Christina. Hun tenker tilbake på barndommen, på å være Elle-Marja fra en reindriftsfamilie, og på veien ut fra et samisk og inn i et svensk samfunn.

Elle-Marja og søstera går på internatskole. På internatskolen (i parentes bemerka er internatskolen i seg sjøl et symbol blant urfolk for kolonisering og assimilering) lærer de samiske elevene å snakke svensk, samt at de er mindre verdt når de snakker samisk. De lærer å synge salmer og de lærer om det svenske samfunnet. Den svenske læreren Christina, åpenbart et forbilde for Elle-Marja, er sympatisk og forståelsesfull, men er også talerør for kristning og for svensk segregeringspolitikk. I en konfrontasjon erklærer hun overfor Elle-Marja at hun som same må bli hvor hun er og ikke kan gå videre på svensk skole. Dette henger sammen med at samer ikke kan det svensker kan og at de vil dø ut om de forlater vidda.

Sameblod forteller om en serie av hendelser som er uttrykk for kolonisering og assimilering. Den statlige politikken kommer i tillegg til skolens praksis til uttrykk gjennom en mye omtalt skallemålingsscene. Her får vi se hvordan svenske raseforskere kommer til internatskolen for å gjøre målinger basert på teorier om rasenes forskjeller og særpreg. 

Når Elle-Marja møter kravene og grensene fra skole og stat, trakasseringa fra de svenske naboene, og til sist fremmedgjøringa fra egen familie, bestemmer hun seg for å bryte med alt som er samisk. Hun endrer til og med navnet sitt til det mer svenske Christina, åpenbart inspirert av læreren. Navnet i seg sjøl kan ses som å representere en slags ideell svenskhet, noe allusjonen til Kristina från Dufvemåla fra Wilhelm Mobergs klassiske verk Utvandrarna bare forsterker. Elle-Marja – eller mer korrekt Christina – ønsker også sjøl å bli lærer. Det kroppslige ved overgangen til svenskhet og identiteten som Christina får et øvrig uttrykk når eleven (tyv)låner lærerens kjole ved en anledning. Hun «prøver på» eller låner en svenskhet knyttet til læreren Christina. Forholdet mellom Elle-Marja/Christina og Christina representerer både mulighetene som drømmes om og begrensningene som gis av koloniseringa. For de to kvinnene gir deres etnisitet ulike muligheter og begrensninger. Elle-Marja må rett og slett bli Christina for å overkomme begrensningene.

Forholdet mellom Elle-Marja/Christina og søstera Njenna viser andre sider. Når filmen starter med begravelsen, er Christina nærmest en fremmed kledd i svenske klær. Hun plasserer seg langt bak i kirka og avslår et hvert forsøk på kontakt med de koftekledde. Idet tilbakeblikket starter, er imidlertid søstrene nære. De er med familien på fjellet. Elle-Marja forbereder søstera på livet på internatskolen. Deres respektive møter med det svenske samfunnet sender dem imidlertid i vidt forskjellige retninger. Sagt annerledes: De velger forskjellige veier. Det tydeligste uttrykket for dette i fortellinga om dem som barn kommer i scena der Elle-Marja har begynt transformasjonen til å bli Christina. Hun har tyvlånt kjolen til læreren og gått på dans i svenskebygda. I løpet av kvelden kommer lillesøstera, kledt i gakti, og spør på samisk om ikke Elle-Marja kan komme hjem. Elle-Marja/Christina sier på svensk at hun ikke skjønner hva søstera sier, og ender opp med å skrike «Lappjävel» til henne før hun springer av gårde. Njenna forblir samisk resten av livet. Når Elle-Marja/Christina åpner kista mot slutten av filmen, ligger Njenna med gakti på. Som søstre og samiske jenter/kvinner representerer Elle-Marja/Christina og Njenna ulike valg og muligheter for samiske jenter og kvinner som er født inn i samme familie, landskap og samfunn.

Sameblod kan ses som et uttrykk for dekolonisering. Dekolonisering innebærer oppgjøret med og motstanden mot koloniseringa og dens konsekvenser. I en akademisk sammenheng innebærer dekolonisering en lang rekke aktiviteter og tilnærminger, herunder «reclaiming» og «retelling» av historier fra et urfolksperspektiv ut fra erkjennelsen av at hoveddelen og hovedstrømmen av forskning er skjedd på majoritetsbefolkninga sine premisser. Sameblod forteller om et samisk samfunns møte med den svenske staten, og om hvordan statens praksis og politikk kan ses og snakkes om som kolonisering. Den tydeligste scenen er der 1930-tallets raseforskning blir beskrevet. Videre er det et klart poeng i filmen at den er fortalt fra et uttalt samisk perspektiv med aktiv bruk av samisk språk og samiske skuespillere. Gjennom dette skaper og formidler filmen et gjenkjennbart samisk – og viktig nok sørsamisk – rom.

Sameblod kan ses som å romme ei samling av samiske fortellinger. Filmen er en del av den større fortellinga om samene generelt, om sørsamene spesifikt, og om ei sørsamisk jente enda mer spesifikt. Disse fortellingene relaterer seg gjennomgående til svenskene og majoritetssamfunnet. Elle-Marja/Christina gjør en serie valg som kunne ha vært gjort annerledes. Hun møter også situasjoner der hun ikke har valg, særlig i møtet med svensker som ung jente. Likevel er det en rekke samiske valg og posisjoner tilgjengelig for henne, representert av hennes mor og søster spesielt. Begge disse holder seg innafor rammene av det samiske samfunnet. I filmen får vi imidlertid se at den unge jenta fra reindriftsfamilien beveger seg til å bli medlem i det svenske majoritetssamfunnet og en storbybeboer. Hun går fra å være ei samisk jente til å bli en svensk kvinne. Til slutt i filmen går hun tilbake igjen. Hun klatrer bokstavelig opp på fjellet igjen til samebygda – og er hjemme igjen.