Aksjonene i Oslo ble initiert av ungdomspartiet NSR-N (Norske Samers Riksforbund-Nuorat) og ungdomsorganisasjonen Natur og Ungdom. Aksjonistene okkuperte departementslokalene frem til kl. 02.30 mandag 27. februar, da de ble båret ut av politiet etter at de nektet å etterfølge politiets pålegg om å fjerne seg fra stedet. På utsiden av departementsbygningen ble det arrangert støttedemonstrasjon for Fosen fra de første aksjonistene gikk inn i bygget.  Etter aksjonistene inne i departementslokalene ble båret ut av politiet, fortsatte demonstrasjonene utenfor. Først ble inngangsdørene til Olje- og Energidepartementet blokkert av aksjonister. Gradvis over flere dager ble dørene til flere departementer, blant annet Finans-, Klima- og miljø- og Næringsdepartementet, også blokkert. Flere av disse fikk pålegg av politiet om å flytte seg, og de som ikke etterfulgte pålegget ble båret bort av politiet. Utenfor departementskontorene var det også jevnlige markeringer med bannere, appellanter og kunstneriske innslag. Også flere ganger i løpet av uka ble det arrangert støttekonserter utenfor departementskontorene. Aksjonister fortsatte å blokkere inngangsdører frem til ettermiddagen 2. mars. Aksjonene ble da offisielt avsluttet, etter 8 dager med aksjoner. Det ble i disse ukene også arrangert markeringer flere steder rundt om i landet for å vise støtte til aksjonistene og til reindriftsutøverne på Fosen.

Fredag 3. mars ble det arrangert en støttemarkering for Fosen utenfor Stortinget. Denne støttemarkeringen flyttet seg så til Slottsplassen, hvor det ble gjennomført en stille markering på samme tidspunkt som regjeringen var samlet på Slottet til Kongen i statsråd. Markeringene fredag ble avsluttet med en større støttekonsert på Riksscenen i Oslo, arrangert av en bred gruppe av samiske kulturarrangører, hvor artister som Mari Boine, Marja Mortensson og Katarina Barruk deltok.

Ulike former for aktivisme

Under demonstrasjonene i Oslo ble det brukt ulike former for å vise motstand mot vindkraftutbyggingene og for å vise støtte til saken. Det var også mange som viste støtte til aksjonene selv om de ikke var tilstede i Oslo. Det som fikk mest oppmerksomhet er aksjonistene som først okkuperte lokalene til Olje- og Energidepartementet, og senere aksjonistene som lenket seg foran inngangsdørene til departementsbyggene. Dette er former for sivil ulydighet. Sivil ulydighet er når noen bevisst bryter loven for å uttrykke motstand mot eller å skape oppmerksomhet rundt en sak. Det er i utgangspunktet ikke ulovlig å ha en markering eller demonstrere for en sak man er engasjert i. Det blir sivil ulydighet når man velger å ikke føye seg etter det politiet sier. Politiet gir først beskjed om at aksjonistene må flytte seg, og hvis de ikke gjør det risikerer de å bli arrestert og få bøter eller fengselsstraff. Aksjonister som vi så på bilder ble båret bort av politiet, aksjonerte sivilt ulydig. 

Det var også mange som støttet Fosen-aksjonen uten å aksjonere sivilt ulydig. Mange viste sin støtte for eksempel ved å holde appeller, organisere støttemarkeringer, lage mat til aktivistene, donere klær og tepper, male banner og generelt ved å vise omsorg for de som aksjonerte. Det var også mange som viste sin støtte i sosiale medier og ved å skrive kronikker i avisene. Sosiale medier var også et viktig redskap for å få budskapet ut. Mange som var tilstede under aksjonene sendte direkte fra sine sosiale medie-kontoer fra Oslo, så støttespillere andre steder i landet kunne få oppdateringer direkte.

Hva skal åpnes for diskusjon

Det første er å reflektere rundt hva skal åpnes for diskusjon, samt hvilke begrepsavklaringer og fakta som må legges frem på forhånd. Dette vil si å lage et skille mellom styrende og ikke-styrende undervisning. Ikke-styrende undervisning gjelder for spørsmål hvor det er ulike svar og løsninger, og elevene kan utforske ulike sider ved tema. I styrende undervisning er målet at elevene overtar visse synspunkt, som for eksempel i undervisning om demokratiske verdier og menneskerettigheter (2). Hva som åpnes for diskusjon vil variere fra sak til sak og fra klasserom til klasserom. I Fosen-saken kan det for eksempel legges til grunn at man ikke kommer til å diskutere samers status som urfolk og medfølgende rettigheter. Det kan i stedet fokuseres på mindre sårbare tema for diskusjon, for eksempel hvordan man kan bruke ulike former for aktivisme til å fremme et politisk budskap.

Her er det viktig å kjenne elevene, så man har mulighet til å forberede seg på eventuelle vanskelige spørsmål og utsagn som kan komme. Hvilke utfordringer kan du komme til å møte? Kan det komme ekstreme meninger som for eksempel er rasistiske? Hvordan kan du ivareta både elevene som ytrer ekstreme meninger og elevene som blir utsatt for det? Er det samiske elever i klasserommet som kan være særlig sårbare når det snakkes om samisk kultur? Målet før undervisningen er et klasseromsmiljø hvor det ligger til rette for trygg diskusjon, der det samtidig er rom for tvil og for å lufte tanker elevene ikke har ytringsrom for ellers.

Lærerens rolle

Det er også nyttig å reflektere rundt hvilken rolle du som lærer skal ha i undervisningen, og hvor åpen skal du være om egne meninger i saken. Undervisningen vil alltid påvirkes av holdningene til både elevene og læreren, og enten du er åpen om egne meninger eller ikke, vil undervisningen aldri være helt nøytral. Spørsmålet er da om man åpent kan ta et standpunkt i en sak og samtidig undervise på en nyansert og balansert måte? Dette finnes det ulike undervisningsstrategier for. En strategi er at læreren avslører sine egne meninger i saken. Her er fordelen at elevene blir bevisst på lærerens synspunkt, og de lærer seg metoder for hvordan man kan møte kontroversielle tema. Men ulempen er at elevene kan inntar meningene til læreren fordi de ønsker å mene det samme eller tror at det er det «rette» svaret rett og slett fordi læreren mener det. En annen strategi er at læreren presenterer de ulike synspunktene på en balansert måte uten å dele hva læreren selv mener. Her får elevene se saken fra ulike sider og kan bli introdusert for nye argumenter, men det kan samtidig gi uttrykk for at alle argumenter er like velbegrunnede eller har like stor tyngde. Flere strategier for undervisning om kontroversielle tema finnes i læringsressursen Å undervise i kontroversielle tema.