Læstadianismen
Lestadianisma
Læstadianismen er en konservativ kristen bevegelse som startet rundt den svensk-samiske presten Lars Levi Læstadius på midten av 1800-tallet. I starten var det særlig i de samiske bygdene at læstadianismen slo rot. Selv om læstadianismen ikke kom til alle de samiske områdene, er bevegelsen en viktig del av samisk historie og samfunnsliv.
Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen
Innhold
Lars Levi Læstadius og vekkelsen
Lars Levi Læstadius (1800-1861) vokste opp i fattige kår i Arjeplog i Nord-Sverige. Han tok likevel utdanning i Uppsala, og var prest i Karesuando fra 1825. Han var en del av pietismen, og var opptatt av menneskets synder og talte med sterk og fargerik ordbruk om behovet for å vende om til sann kristendom. Læstadius var ikke bare prest. Han var også en ivrig botaniker som samlet og kategoriserte vekster, folkeminnegransker med særlig interesse for samisk førkristen religion, samt religionspsykolog med interesse for det religiøse mennesket.
Utsnitt fra»Læstadius preker for samene» av F.A. Biard, Creative Commons
Som predikant talte Læstadius både på svensk, samisk og finsk. Språkferdigheter ble en viktig del av hva de Læstadius sendte ut for å spre ordet måtte ha med seg. Vekkelsen startet rundt 1845 og slo i starten rot særlig blant den samiske befolkningen i området. I løpet av få år ble det en bevegelse med menigheter både i Finnmark, Troms og Nordland på norsk side av grensa. Kautokeino-opprøret er en mørk del av læstadianismens historie. I 1852 nådde konflikter mellom en del av lokalbefolkningen i Kautokeino og kjøpmann, prest og lensmann en topp. Bakgrunnen er både læstadianismens kritikk mot øvrighet og alkoholbruk, interne problemer i bygdesamfunnet og en handelspraksis som utnyttet lokalbefolkningen. I det voldelige opprøret ble kjøpmannen og lensmannen drept. Flere av opprørerne ble fengslet og dømt, to av dem til døden.
Den læstadianistiske bevegelsen
Den læstadianske bevegelsen spredte seg til store deler av Sápmi/Sábme/Saepmie, både til Nord-Finland, Nord-Sverige og Nord-Norge. Fram mot slutten av 1800-tallet var ikke lenger samene i flertall. Bevegelsen fikk likevel en rolle som arena for bruk og bevaring av samisk språk under assimileringspolitikken. I starten av 1900-tallet skjedde en lang rekke splittelser som har ført til at bevegelsen i dag er delt i minst seks ulike retninger. Felles er predikanten sin sterke makt og betydning, posisjonen til forsamlingen, en uttalt pietistisk verdensanskuelse og en organisasjon der det i all hovedsak er menn som styrer. Det er viktig å ikke sette likhetstegn mellom samisk kristendom og læstadianismen.
Alter og altertavle fra Jukkasjärvi kirke i Nord-Sverige. Både Lars Levi Læstadius og «samepiken Maria» er avbildet.
Salmesang og bedehus
Den læstadianske kristendommen er en lekmannskristendom. Det betyr at det i all hovedsak er mannlige predikanter som styrer. I møtene/forsamlingene i bedehusene holder de lange taler. Og forsamlingen synger. Den læstadianske salmesangen er særpreget. Ofte er salmene langtrukne og langsomme, og de har en pessimistisk og alvorlig tone. Mange steder er det i tillegg til salmene i kirka sine salmebøker skrevet lokale sanger og salmer som også blir brukt i forsamlingen. En spesiell side ved de fleste læstadianske forsamlinger er lihkadus, den såkalte rørelsen, der deltakernes anger og sorg over egen ulykke og syndighet avløses av gleden over Guds nåde, noe som får uttrykk i til dels høylytte utrop og ytringer.
Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen