Kristendommen overtar

Samer har kjent til, og vært i kontakt med kristendommen siden middelalderen, og det argumenteres for at frem mot 1700-tallet levde samene med en kombinasjon av to religioner/livsforståelser – nemlig de tradisjonelle samiske religionene og den kristne religionen. Misjonsarbeid blant samene var dermed ikke noe nytt, og Håkon V Magnusson (konge 1299-1319) tilbød for eksempel særskilte vilkår, en rettarbot, til samer dersom de valgte å døpe seg og gikk over til kristendommen.

De fleste samer var derfor døpt lenge før Thomas von Westens (1682-1727) tid, men under den kristen religionsforståelsen som dominerte før den europeiske reformasjonen var prester generelt fornøyd så lenge samene lot seg døpe og gikk til nattverd. Men for den dansk-norske statspietismen som utviklet seg på 1700-tallet var ikke dette godt nok, da det ble et fokus på personlig og individuell tro. Samt var det et fokus på riktige handlinger og levemåte. under den nye pietistiske retningen var det dermed vanskelig å holde på de gamle samiske tradisjonene og kristendommen samtidig. Som en del av dette (og også som en del av tidligere og senere perioder) ble samiske trommer og andre samiske gjenstander, som sieidi/offerplasser og ládjogahpir/hornlua, ble konfiskert og ødelagt da de ble sett på å være hedenske og djevelske redskaper. Kristendommen vant til slutt over, og de samiske religionene forsvant eller gikk under jorda.

Ved starten av 1700-tallet opprettet myndighetene i København misjonsvirksomheter i Sápmi/Sábme/Saepmie, ledet av von Westen som ble kjent som «Samenes apostel». Sentralt i von Westens arbeid var bruken av samisk språk, og han ønsket å utdanne samisktalende misjonsarbeidere, og å utdanne samer selv til å bli skolelærere for så å bistå misjonærene. von Westen tok selv tre misjonsreiser til Sápmi/Sábme/Saepmie, og prekte underveis på samisk. Men han var også kjent for en streng pietisme og brutal maktanvendelse.

Etter von Westens død ble det videre arbeidet med bruk av samisk språk ikke umiddelbart videreført. Språkarbeidere ble først gjenopptatt av Knud Leem (1697-1774), som ble rektor på den nye misjonsskolen Seminarium Lapponicum. Skolen ga ut en del bøker på samisk, før den igjen ble lagt ned for godt etter Leems død. Anders Porsanger, and same fra Finnmark, ble ansatt som språkmester ved Seminarium Lappnoicum, og han kom til å bli den første samen i Norge som tok universitetsutdanning og som ble prest.

I både von Westen og Leems tid ble de motarbeidet av personer som mente at samene måtte lære seg dansk/norsk. Etter Leems død ble derfor arbeidet med det samiske og samiskopplæringen satt til side. Dette arbeidet kan ses i forbindelse med starten av den mer systematiske fornorskningen av samer og andre minoriteter som skjedde utover 1800-tallet.