Sagn og fortellinger
Cukcasat ja muitalusat
Som i mange andre kulturer har samiske sagn og fortellinger blitt muntlig overlevert fra generasjon til generasjon. Disse fortellingene reflekterer kulturens tradisjonelle visdom, og er ofte brukt som lærdom og i barneoppdragelse. Mye av det som er nedskrevet av samiske sagn og fortelllinger i tidligere tider, er preget av at de som samlet disse inn er ofte var prester og misjonærer som på ulike måter ønsket å kristne samene. De så også naturlig nok på historiene med kristent blikk. Senere kom det også innsamlinger som i større grad fokuserte på å samle inn fortellingene i sin opprinnelige form, for fremtidig forskning blant annet.
Foto: UiT
Innhold
Samiske fortellinger
Mange av de samiske fortellingene ble samlet inn og nedtegnet på 1800 og 1900-tallet. Just Qvigstad var en av de mest aktive til å samle inn samiske sagn, og han ga ut fire bind om ”Lappiske Eventyr og Sagn”. Qvigstad ønsket å redde samisk fortellertradisjon, for at forskere kunne bruke sagnene til å kartlegge hvordan historiene hadde vandret og hvordan de hadde blitt forvandlet underveis. Han mente at historiene var for avanserte for at samene selv hadde funnet på dem. Han mente samtidig at historiene var primitive varianter av skandinavisk fortellerkunst. Dette førte til at historiene ikke ble endret på eller forbedret på noe vis, ettersom de ikke var ment til å spres som fortellinger av høy kvalitet. Dette er en av grunnene til at de gamle samiske beretningene er så godt bevart i dag. (1)
En annen som har skrevet ned samiske fortellinger er Johan Turi. Han var samisk forfatter og reineier, og regnes som den moderne samiske litteraturens stamfar. Hans første bok, Muitalus sámiid birra, som kom ut i 1910, var historiens første bok skrevet på samisk av en same. Den forteller blant annet om samers årshjul, joik og dyreliv, i tillegg til fortellinger om karakterer som stallo, tsjuder og underjordiske (2)
Forskningsartikkel
Stállu/Stallo/Stalo/Staaloe
En karakter som ofte går igjen i samiske fortellinger er Stállu (/Stallo/Stalo/Staaloe). Stállu brukes både som beskrivelse og som navn. Stálluer er store, menneskelignende kjemper. De spiser mennesker, særlig barn, og beskrives ofte som ondskapsfull og farlig, men samtidig lettlurt. Stálluer går ofte kledd i mørke klær og bærer med seg en sølvskatt som man får overta hvis man vinner mot Stállu i kamp. Den beste måten å slå Stállu på, er å lure ham. Dette ser vi eksempel på i historien om Stalo og Kauras. Han har også en hund som kalles Rakke (/Ragk/Ragke). Hvis Stállu drepes, er det viktig å også drepe hunden. Ellers kan den slikke sårene og vekke Stállu til livet igjen. I noen fortelllinger møter vi også Luhtak (/Luhtatahkku/Rovhtege), Stállus kone. Hun har et jernrør som har suger livet ut av folk med. I noen fortellinger har også Stállu dette jernsugerøret. (2, 3, 4)
En stállu kan også skapes av jord, tre eller torv av en noaide, og sendes for å slåss mot en utvalgt fiende. Stálluen får en del av noaidens eget liv og hvor mye avgjør styrken på stálluen. Han plystrer når han nærmer seg, forteller hvorfor han har kommet og avtaler tid for kampen. Hvis du ligger an til å vinne i kamp mot stálluen, kan han forsøke å få deg til å bruke kniven hans. Men det må du ikke gjøre for da dreper du deg selv i stedet ifølge noen fortellinger. I andre fortellinger vil da stálluen få nye krefter og klare å drepe deg. (2, 5)
En karakter godt kjent i mange julefortellinger er juovlastállu (julestallo). Juovlastállu blir brukt for å skremme barn til å oppføre seg i juletida, og det finnes mange fortellinger om hva som skjer hvis det ikke er ryddig og rolig i jula. Juovlastállu kjører rundt med en raide trukket av mus. Det er derfor viktig at det er ryddig utenfor hjemmet så raiden ikke setter seg fast i vedflis og lignende. Det må også settes ut vann til Stállu. Hvis han ikke får vann, blir det bråk og i verste fall kan han drikke blodet til menneskene. (6)
Andre kjente karakterer
Andre som ofte fortelles om i samiske sagn og myter er Tsjudene. Tsjudene reiser i grupper for å røve og drepe. Likt som stallo, kan tsjudene utfordre til tvekamp og den som dreper tsjudene får sølvskatten deres (1). Tsjuder er også hovedpersonens fiende i Nils Gaups film Veiviseren, hvor de beskrives som en røvergruppe fra Karelen.
Eahpáraš, på norsk kalt utburd/utbyrd er ånden til en nyfødt barn som er satt ut i skogen for å dø eller drept og begravet i skogen. For eksempel fordi moren var fattig eller fødte barnet i hemmelighet. Eahpáraš kan vise seg eller du kan høre dens barnegråt eller rop. Hvis du møter på eahpáraš, må du døpe den og gi den navnet til et objekt (7). Eahpáraš møter du på blant annet i Anne Merete Gaups kortfilm fra 2011 ved samme navn.
Andre karakterer er ulike former for underjordiske, som ulda og háldi. Disse kommer det mer informasjon om.
Illustrasjon: John Bauer, public domain
Referanser
(1) Slik den ene samen har fortalt den andre samen (Pollan, 2017)
(2) Min bok om samene (Turi, 2011)
(2) Stallo / Stállu – Nordlige folk
(3) Samiske beretninger : i utvalg fra J.K. Qvigstads Samiske eventyr og sagn (nb.no)
(4) Staloer tror at månen er et bål : 25 sør-samiske eventyr (nb.no)
(6) Tre stammers møte (trestammersmote.no)