Fra jernalder til middelalder

I jernalderen levde samene som jegere, fiskere og sankere, og deltok i handel med de andre folkegruppene som bodde i de samme områdene. Gamle tekster skrevet av ikke-samer, sånn som Ottars beretning fra ca. 890 og i Snorres kongesagaer, bruker stort sett ikke samenes navn på seg selv, men i stedet ordet «finner». Dette ordet ga igjen navn til «Finnmǫrk», en betegnelse på områdene av Norden hvor flest samer bodde og få andre grupper hadde faste bosetninger.

De norrøne bosetningene trakk seg stadig nordover og innover i landet. De norrøne herskerne krevde inn en form for skatt fra samene, kalt «finneskatt», som besto av ulike former for fangstvarer. Hvor frivillig denne skatten ble betalt er usikkert, men det er en mulighet for at dette ble betalt i forbindelse med andre byttehandler hvor samene også fikk tak i varer man selv hadde behov for. Både ulike former for dyreskinn og olje utvinnet av sel og hval var viktige samiske handelsvarer. Samene var kjent som dyktige båtbyggere, og det var kjent at blant samene var det mennesker som kunne utøve trolldom og spå fremtiden.

Med sentralisering av kongemakten ble det i tillegg uenighet om hvem som hadde rett til å beskatte og å gjøre handel med samene. I tidlig middelalder ble både Norge og Sverige dannet som kongeriker, begge med hovedsete i sør. Det var likevel ikke trukket opp grense mellom Norge og Sverige i de nordligste områdene, og det er fremdeles usikkerhet rundt hvilken status samene hadde i disse områdene. De samiske samfunnene i nord kunne sannsynligvis i stor grad styre seg selv i det daglige.

Førkristen samisk religion ble mot slutten av jernalderen påvirket av kristendommens spredning. Kristningen førte til et sterkere skille mellom samene og andre folkegrupper i nord. Det ble bygget flere kirker i nordområdene for å markere den kristne tilstedeværelsen, men det ble sannsynligvis ikke gjennomført noe større forsøk på kristning av samene i middelalderen.

I middelalderen spredte jordbrukskulturen seg, også i områdene som samene tradisjonelt hadde brukt. Dette førte til at samene laget tydeligere grenser mot spredningen. En form for grense var at samene selv ble bofaste og startet egne jordbruk. Særlig langs vestkysten i nord ble kombinasjonen av fiske og jordbruk vanligere for alle folkegrupper i denne perioden. Fisket ga også samene nye økonomiske muligheter ved at tørrfisken ble solgt sørover.