samene og urfolksbevegelsen
Saemieh jïh aalkoeåålmehdïelmeh
Fra rundt år 1900 har samene samarbeidet på tvers av landegrensene i nord. Fra 1970-tallet av har samarbeidet strekt seg enda lenger. Samene ble tidlig en del av den internasjonale bevegelsen av urfolk, og deltar i en rekke internasjonale utvalg, organisasjoner og råd sammen med maorier, aboriginere, inuitter og andre av verdens mange urfolk.
Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen
Innhold
Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen
(Det nordiske) Samerådet
Samerådet spiller en svært viktig rolle i samenes internasjonale samarbeid både i FN og i Arktisk råd, der de er en av seks permanente deltakere.
I 1953 begynte samer fra de tre nordiske landene å organisere jevnlige internasjonale konferanser, først og fremst for å diskutere bekymringer de delte over landegrensene. På det andre møtet, i 1956 i Karasjok, ble delegatene enige om å velge et Nordisk sameråd som kunne koordinere mellom samiske organisasjoner, fremme samiske rettigheter, publisere rapporter og få samiske saker i oppmerksomheten til det nylig opprettede Nordisk råd. Organisasjonen har seinere holdt 21 slike konferanser. På konferansen i 1986 anerkjente delegatene det offisielle samiske flagget og den samiske nasjonalsangen Sámi soga lávlla. Mot slutten av den kalde krigen ble Kolasamenes forbund fra russisk side invitert inn i Nordisk sameråd, som dermed endret navnet sitt til Samerådet for å indikere at alle samer nå var representert.
Urfolksstemmenes fremvekst i FN
Enkelte urfolk har søkt å bli representert på den globale arenaen siden mellomkrigstida. Da reiste Deskaheh Levi General, leder i Haudenosaunee-stammen, og maorilederen Tahupōtiki Wiremu Rātana til Geneve i håp om å få snakke til Folkeforbundet. Merkbare framskritt for urfolk i FN skulle likevel ikke skje før tidlig på 1970-tallet, med oppstarten av The Study of the Problem of Discrimination Against Indigenous Populations, som skulle bli bedre kjent som Martines Cobo-rapporten. Studien hjalp til å sikre internasjonal anerkjennelse av flere urfolksorganisasjoner, som World Council of Indigenous Peoples. I 1982, da Cobo-rapporten endelig skulle publiseres, etablerte FNs økonomiske og sosiale råd en arbeidsgruppe for urfolbefolkninger, Working Group on Indigenous Populations, for å adressere menneskerettighetsbekymringer knyttet til urfolk. Gjennom denne gruppa fikk urfolk kjempet gjennom FNs erklæring om urfolks rettigheter. I tillegg har flere FN-enheter blitt opprettet for å jobbe for og beskytte urfolks rettigheter.
Institusjoner innen FN
Det er tre enheter innenfor FN som fokuserer spesielt på forhold knyttet til urfolk: FNs ekspertmekanisme for urfolks rettigheter, FNs permanente forum for urfolkssaker og FNs spesialrapportør for urfolks rettigheter.
Ekspertmekanismen for urfolks rettigheter
FNs ekspertmekanisme for urfolks rettigheter ble etablert i 2007 og fungerer som en underavdeling av FNs menneskerettighetsråd. De offisielle pliktene er å gi råd til menneskerettighetsrådet om urfolks rettigheter som er uttrykt i erklæringen om urfolks rettigheter, og gi assistanse til medlemsstater som søker å møte kravene og målene fra erklæringen om urfolks rettigheter. Ekspertmekanismen er satt sammen av sju eksperter som representerer ulike urfolksområder i verden. Norge har sendt to eksperter, John Bernhard Henriksen (2008-2011) og Laila Susanne Vars (2017-2020).
FNs permanente forum for urfolk
FNs permanente forum for urfolk ble etablert av FNs økonomiske og sosiale råd i 2000, og har etter dette møttes årlig siden den første samlinga i 2002. Forumet gir råd til resten av FN. Det er 16 medlemmer i det permanente forumet. Halvparten er nominert av regjeringer og halvparten er nominert direkte fra urfolksorganisasjoner. Mellom 2002 og 2004 var Ole Henrik Magga den første lederen av forumet. Norske Carsten Smith har også vært medlem av forumet (2008-2011).
FNs spesialrapportør for urfolks rettigheter
Den første spesialrapportøren var Rodolfo Stavenhagen (2001-2008), etterfulgt av S. James Anaya (2008-2014) og Victoria Tauli-Corpuz (2014-). Spesialrapportøren har større fleksibilitet i sitt mandat enn ekspertmekanismen. Spesialrapportøren kan samle informasjon om situasjonen til bestemte urfolk og gi anbefalinger til stater uten å være spesifikt invitert til å gjøre det av den enkelte regjeringa. Det er for eksempel kun spesialrapportøren som har mandat til å motta klagemål om brudd på urfolks rettigheter og til å skape oppmerksomhet rundt slike forhold.
Relevante lenker
- UNDRIP – United Nations Declaration on the Rights of Indigenous Peoples
- ILO – Indigenous and Tribal Peoples Convention 169
- Martínez Cobo Study
- Ekspertmekanismens mandat
- Mandatet til FNs permanente forum for urfolk
- Rapport om samenes situasjon i Norge, Sverige og Finland (Anaya, 2011)
- Rapport om menneskerettighetssituasjonen til samene i Norge, Sverige og Finland (Tauli-Corpuz, 2016)
Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen
Forskningsartikkel
Relevant lenke
Samene og den internasjonale urfolksbevegelsen
Samene har på ulike måter vært «internasjonale» siden landet og områdene de bodde på begynte å bli delt av kolonimakter i løpet av seinmiddelalderen. Til tross for dette forble de et samlet samisk folk, noe som ble markert og understreket i det første samiske landsmøtet i 1917. Seinere ble dette formalisert gjennom opprettelsen av det nordiske Samerådet i 1956. Samiske ledere fortsatte å se til utlandet for videre allianser. I 1973 deltok samiske delegater på Konferansen for arktiske folk i København med håp om regionalt samarbeid. På midten av 1970-tallet begynte urfolk verden over å organisere seg som en samlet politisk bevegelse. Samene var med. Blant annet ble Aslak Nils Sara involvert i organisasjonen World Council of Indigenous Peoples, som bidro sterkt til å utvikle tekster og tanker knyttet til urfolks rettigheter.
World Council of Indigenous Peoples
I 1973 reiste George Manuel, president i the National Indian Brotherhood of Canada, til den samiske bygda Rensjön og møtte Johan Kuhmunen og andre. De ble enige om å holde kontakten og Manuel annonserte at han var i ferd med å planlegge en internasjonal urfolkskonferanse. Da det første planleggingsmøtet for konferansen ble holdt i april 1974, trolig det første globale urfolksmøtet, ble Aslak Nils Sara sendt for å representere Nordisk sameråd. The World Council of Indigenous Peoples (WCIP) ble etablert et år seinere, og Sara og Samerådet fortsatte å støtte organisasjonen inntil den kollapset. Sara fungerte som visepresident for WCIP ved flere anledninger, og i 1984 bisto Nordisk sameråd med finansiering og stab til et kontor for WCIP i Geneve som skulle sørge for samhandling med FN på ulike nivåer.