– Om essensialisme, natur og førmodernitet

Fortellingene om samene som folk har i mange sammenhenger vært prega av essensialisme og naturromantikk. Essensialisme betyr å framstille en folkegruppe som å være bærer av et grunnleggende og naturgitt sett av egenskaper. Dette kan spilles på videre i ulike former for stereotypisering og forenklinger.

Da Eivind Berggrav, tidligere biskop i Hålogaland, i 1937 skrev boka Spenningens Land om sine år som biskop i nord, via han et helt kapittel til det samiske samfunnet. Boka ble en bestselger, på tross eller på grunn av de eksotiske skildringene boka kommer med.

Eksotifiseringa kommer til syne i beskrivelsen av både nordlendingen og det samiske folket. Lofoten fortelles som kvintessensen av nordlendingen, som hele den etnisk norske landsdelen er retta mot og lever av. Det samiske samfunnet knyttes til natur, og defineres av Berggrav gjennom den førmoderne reindriften. Faktisk vil samene forsvinne om reindriften forsvinner.

Å knytte samene og samisk kultur og samfunnsliv eksklusivt til reindrift er en vanlig øvelse. Da Tromsø museum åpna sin berømte utstilling «Samekulturen» i 1973, sto reindrifta i sentrum. Også i sentrale samiske fortellinger har reindrifta fått en definerende plass. Nils Gaups to berømte filmer Veiviseren (1987) og Kautokeino-opprøret (2008) er begge plassert i samiske reindriftssamfunn.

I de siste åra har det blitt vanlig blant dem som forteller historiene om de samiske samfunnene å utfordre og være kritiske til stereotypiseringer og forenklinger. Blant annet har festivalene Riddu Riđđu og Márkomeannu vært viktige her.