«Våren 2011 var det få som hadde hørt det blitt snakket om eller tenkt på samiske LHBTQ-personer (Lesbisk, homofil, bifil, trans, queer/skeiv). (…) Ikke at Sápmi er noe mer eller mindre homofobisk enn andre samfunn, men mer at det er et utsatt samfunn som på grunn av kolonisering og diskriminering har blitt hardere og mer avhengig av et tett samhold. Mye tydet på at noe måtte skje, men veldig lite skjedde, hverken fra LHBTQ-organisasjoners side eller i det samiske samfunnet. Mange lurte fortsatt på om ikke-hetereoseksuelle samer virkelig fantes; «I såfall burde jeg vel ha truffet noen?». Det fantes også stemmer som mente at «skeive samer» bare «er på moten» og at det fantes «viktigere spørsmål å jobbe med i Sápmi».» (Queering Sápmi, s. 14)

Hva tenker du om prosjektet nå 10 år senere?

Jeg er veldig stolt over prosjektet og så glad for at skeive samer har arbeidet så hardt siden det. Men den raske utviklingen gjør også at man iblant glemmer bort hvor annerledes det var da prosjektet begynte for over 10 år siden. Da fantes det en følelse om at det var et umulig prosjekt. En jente på norsk side sa: «At dere skal gjøre det her, det er livsfarlig. Men dere må gjøre det, for ingen andre vil gjøre det. Og ingen vet hvordan dette blir å påvirke, men det vil slå ned som en bombe.» Den nervøsiteten og spenningen som fantes både hos oss, våre deltakere, Saminuorra, Noereh, skapte en nerve. Vi visste heller ikke selv hva vi kunne forvente og vi passet på å ikke gå glipp av noe av det som ble delt. Vi måtte ta ansvar for det vi satte i gang. Det gjorde også at intervjuene og møtene med folk ble spesielle. At det var så utrolig viktig og sårbart. Det gjorde at vi jobba som faen, under ekstremt høyt stressnivå. Det kan høres overdrevet ut, men vi visste jo at det verste ville være at noen ble utsatt for hatprat på grunn av dette, at noen tok livet sitt, at det ble verre for dem. Flere som vi var i kontakt med ble truet av folk nær dem, av kjære eller familiemedlemmer, og ble redd, og det stilte høye krav til oss rent etisk.

Men også at vi ble stilt spørsmål ved fordi vi var ikke-samer, og det var helt rett å stille spørsmål ved. Vi lærte at vi ikke var samer og arbeidet hardt for å ta ansvar for vår koloniale arv. Og vi anstrengte oss for å forstå kompleksiteten og maktbalansene i det samiske samfunnet, om reindrift mot ikke-reindrift, om sjøsamer mot fjellsamer, om hvordan kolonialismen har påvirket og ført til indre konflikter som selvfølgelig også påvirket de vi snakket med. Vi arbeidet interseksjonelt for å utfordre enhver maktorden som fantes, inkludert de som påvirket oss selv. Det var viktig for oss at det ikke ble som skallemålinger, at vi kom og gjorde forskning på samer for vår egen del og så dro igjen. Vi ville at alt vi gjorde skulle styrke skeive samiske personer og arbeidet for dem. Så vi jobbet mye med vår egne koloniale arv og våre egne maktposisjoner. 

Ville det være mulig å gjøre et lignende prosjekt i dag?

Både ja og nei. Men det vil samtidig bli veldig annerledes. Den akutte følelsen jeg beskrev tidligere ser annerledes ut nå sammenlignet med 2011 da vi startet. Det er fremdeles store behov, ikke minst akademisk for å få bedre kunnskap, men i dag er det organisering og veldig mange skeive samer som er åpne. Det er også mye større respekt og kunnskap i samfunnet for øvrig. Så det vil ikke bli et helt likt prosjekt hvis man gjør det i dag. Jeg tror imidlertid det er viktig å forstå at antallet åpent skeive samer ikke skal leses som at alt er perfekt nå. Jeg er sikker på at det fortsatt er mye som må gjøres. Kanskje det trengs et prosjekt tilsvarende Queering Sápmi, kanskje det er bedre å jobbe med andre metoder. Queering Sápmi var ikke bare en bok og en utstilling. Det største arbeidet var det vi gjorde rundt omkring, analysene, bygge fellesskapet, få aktører til å forstå sitt ansvar og si ifra når folk i maktposisjoner stilte spørsmål ved prosjektet. Det er mulig å gjøre mange deler av prosjektet igjen, men Queering Sápmi var også noe helt eget som skjedde der og da.

Hver enkelt deltager vi traff var unik, men det fantes også flere røde tråder som var gjennomgående hos flere av deltagerne. Stillheten de møtte. Redselen – iblant unødvendig og iblant av reelle årsaker. En annen rød tråd var det fantastiske i å tilhøre to ikke-normative grupper, den samiske og den skeive, og hvordan det kan åpne dører i livet. (QS, s. 20)

Fremfor alt tror jeg at man i dag kunne hatt samisk styresett på en helt annen måte enn det som var mulig for 10 år siden. I 3 år var det ingen samiske personer som representerte prosjektet og det var helt nødvendig. Vi ønsket at ingen skulle trenge å bli den unike representasjonen på hva den skeive samen er og alene få bære den rollen. Vi ville at alle skulle offentliggjøres som et samfunn der de kunne stå sammen, da ble jeg og Sara ansiktet utad lenge. Det fjerde prosjektåret kalte vi derfor «Decolonize it!». Å avkolonisere prosjektet, fase ut oss selv, overføre kompetanse og nettverk til skeive samer selv. Jeg er utrolig takknemlig og glad for at de skeive samene selv valgte å ta saken og bære representasjonene videre. Jeg beundrer alle skeive samer som fortsetter, som har tatt over. Derfor når alle spør om jeg ikke skal gjøre et nytt prosjekt, så tror jeg ikke det. For vi eier ikke spørsmålet lenger. Jeg vet at Queering Sápmi var veldig viktig for hvordan det skulle utvikle seg og for at det fikk så sterkt gjennomslag, men det hadde aldri skjedd hvis ikke de som var med turte å stå fram. Hvilket mot de hadde, de som turte å stå frem. Og til alle de som ikke kunne stå frem da; Jeg vet dere hadde gode grunner til det og håper ting har blitt bedre for dere nå.

Nesten tre år senere er mye forandret da vi først begynte vårt arbeid. I dag gir et søk på «LHBTQ i Sápmi» tusentalls av nettreff som henviser til samiske tidskrifter, sametingenes LHBTQ-arbeid, nasjonale medier, skeive bloggger, ungdomsorganisasjoner, romaner, o.l. Flere samiske politikere er i dag åpne med sine skeive identiteter. LHBTQ-spørsmål bevoktes løpende av samiske medier. Mange samiske perspner er åpne med sin legning i sosiale medier. En skeiv samisk bevegelse vokser frem. Alle fremsteg er ikke takket være Queering Sápmi. De fleste handler om modige mennesker som har bestemt seg for at de har like stor rett til å vise hele seg som heterofile; svensker som finner, nordmenn og andre norm-personer. Men vi tror at prosjektet har bidratt til forandringen. Vi har aktualisert spørsmålet, støttet opp omkring det, møtt motstand, og støttet det videre opp igjen. Sammen med våre deltagere og samarbeidspartnere har vi flettet det samiske inn i det skeive og det skeive inn i det samiske. Prosjektet har bundet sammen personer, motivert og hyllet dem. Og ikke minst har vi tatt samiske LHBTQ-personer på alvor, lyttet og skapt en plattform der deres stemmer er de som blir hørt sterkest. (QS, s. 22)  

Har du ønsker for fremtidig forskning på disse temaene?

For det første, Queering Sápmi er ikke forskning. Vi brukte vitenskapelige metoder, men også kultur og kunst. Det finnes lite forskning på skeive samer. Noe av det eneste er vel den fra 2009 (Lesbiske og homofile i Sápmi). Hvis man skal forske på dette i dag, tenker jeg det ville være spennende å se både på det historiske perspektivet, ganske langt bak, men kanskje også forske på hva som skjedde under Queering Sápmi og så se på hvordan det er i dag. Man må være bevisst på makthierarkiene som finnes inni det samiske samfunnet, normene for hvem som har status, hvem som har makt, hvem som har fordeler. Det er forskjell på å være same og skeiv om du er reindriftsutøver eller ikke, om du er i Norge eller Sverige eller Finland, om du har kommet ut før eller etter Queering Sápmi og hvor mye trygghet du har i din egen familie, hvor mye støtte du har rundt deg. Det er tusen ulike innganger på hvordan man kan forske på det skeive i Sápmi.

Hvordan vi er mot hverandre påvirker hva som skjer i møtet. I Queering Sápmi har vi lagt stor vekt på å etablere en tilnærming mot hverandre, og alle andre vi møter, der vi er bekreftende og hjertelige, og der ingenting er «feil» å si eller gjøre i relasjonen til oss. Vi kaller det den store favnen. Vår innfallsvinkel har vært dette: for at vi skal kunne prate om det usagte og tenke tanker vi ikke har hatt tilgang til tidligere, så må vi kjenne oss trygge. (QS, s. 17)

Og kanskje dette er en fantasi, men jeg lurer på hvordan så man på kjønn i urfolkssamfunn rundt om i verden før koloniseringen? Det finnes jo mange tegn rundt om i verden om at kjønn ikke har vært så kategorisk som det er mange steder i Europa. En annen ting jeg vil si, jeg og den skeive bevegelsen gjør også denne feilen: Enten er du bifil eller ikke, enten er du lesbisk eller ikke, enten er du trans eller ikke. Men når jeg prater om seksualitet, begjær, opplevelsen av kjønn, alt dette er ekstremt komplekst. Og jeg tror at også innen forskningen settes det i disse kategoriene. Kategorier og identiteter er viktige på mange måter, men vi må ikke låse oss fast i dem. Jeg vil at samfunnet utvikles på den måten at alle måter å være menneske på er greit. Alt er mye mer flytende. Og det tror jeg at i Sápmi at man kan ta vare på mer enn i vestlig sammenheng. At det samiske samfunnet er bedre på det, eller at dypt inn i den samiske sjelen er lagt til rette for det. At det skeive da angår oss alle.

Én sak er imidlertid sikker; ingen kan lenger påstå at samiske LHBTQ-personer «ikke finnes», at LHBTQ bare er et spørsmål om mote for politisk korrekte personer, eller at det handler om et fåtall «seksuelt avvikende personer». Vi er sikre på at den som leser disse fortellingene, på alvor kommer til å forstå at et skeivt perspektiv på verden og det menneskelige åpner dører. For alle. Det handler om hvilke muligheter vi gir hverandre til å la oss være de vi er. Om å bygge et sterkt Sápmi hvor det er mulig å elske hvem eller hvilke man vil, og der mennesker vil bo fordi de elsker stedene, menneskene og kulturen. (QS, s. 21)