Joik
Vuolle, vuelie, luothi
Joik er den tradisjonelle samiske musikkformen, og er blant de eldste europeiske folkemusikk-former. Den som joiker, joiker noe eller noen. Tradisjonelt er det den som blir joiket, som eier joiken. I førkristen tid hadde joik en sentral rolle i noaidiens ritualer, og har ellers vært avhengig av nære relasjoner mellom den som joiker og den som blir joiket. I nyere tid har joiken fått nye bruksområder; slik som festivaler og albumutgivelser.
Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen
Innhold
Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen
Relevante lenker
Om joiken
Joiken ble forbudt av misjonærene og stemplet som et syndens medium. Helt opp til våre dager har det vært forbudt å lære om joik i skolen, og ofte var det slik at folk ikke torde å joike annet enn når de var påvirket av alkohol. Derfor har joiken lenge vært forbundet med noe negativt. Det er først i de senere årtiene at den igjen har oppnådd en ny popularitet, helst i kombinasjon med nyere musikkformer som jazz, tekno og world music.
Joiken og områder
Joik kalles vuolle på lulesamisk, vuelie på sørsamisk, luohti på nordsamisk og levd på østsamisk. Begrepet juoigat, å joike, finnes på alle dialekter. I joiken brukes det som kalles joikestavelser, og noen som er gode til å joike og lage joiker er flinke til å sette sammen stavelser. Ulike stavelser er vanlig for ulike områder. Eksempelvis er det vanlig å bruke stavelsene «jo ju» [jå jo] i nordsamiske joiker, mens «nå ja» ofte høres i sørsamiske.
Joikesamlinga
En del av samlinga ved Tromsø Museums musikksamling har vært omtalt som “Joikesamlinga”. Joikesamlinga består dels av originale opptak gjort av Tromsø Museum, dels av kopier som museet har bedt om fra andre arkiv, og dels av private opptak som er forært til museet. Videre er det en hel del intervjumateriale om joiketradisjon, ei stor samling med utgitte samiske fonogram, ei stor utklippssamling om joik, samt publisert litteratur om joik.
Det er registrert rundt 80 skriftlige arbeider produsert av forskere og studenter som har benyttet seg av samlinga og samlingskompetansen ved Tromsø Museum. I tiårsperioden fram til 2014 er det i tillegg registrert rundt 80 musikere, artister og andre interesserte som har dratt nytte av samlinga.
Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen
Sjamantrumme med revnet membran
Nils-Aslak Valkeapää har alltid flere kunstneriske innfallsvinkler til sine prosjekter – ordene i lyrikken er joiken i ordene, og av dem vokser det fram assosiasjoner og bilder som skapes til hans malerier, ofte med et mytisk og mytologisk innhold. Som Paulus Utsi vil også Nils-Aslak Valkeapää at samene skal lære av tidligere tider, av våre overleveringer, av mytenes budskap og tradisjonens visdom. Vi skal være åpne for inntrykk utenifra, men vi skal aldri forkaste vår egen bakgrunn. Samene har tross alt klart seg i nord i flere tusener år, så noe av det våre forfedre og -mødre erfarte og lærte, må da også være nyttig kunnskap for dagens verden. I alle fall om vi samer fremdeles ønsker å være urfolk i en kulturhistorisk kontekst der fortidens erfaringer og lærdom skal ha innflytelse på dagens samiske tenkemåte.
Tittelen på den prisvinnende boka Beaivi, áhčážan (Solen, min far) spiller på myten om samene som etterkommere av Solas barn. Solas datter gav samene reinen, hun lot dem vandre langs solstrålene ned til jorda, og hun lærte samene å joike for å temme dyrene. Solas sønn dro på frierferd til jettenes land, og fikk jettedattera med seg tilbake. Sammen fikk de Gállábártnit, som var slike dyktige jegere og skiløpere at da de døde, opphøyet samene dem til himmelen i stedet for å begrave dem på tradisjonelt vis. De utgjør i dag stjernebildet Orions belte («Skiløperne»). Fra disse stolte anene nedstammer samene.
Valkeapää lar en runebomme i gull pryde forsiden på Solen, min far. Midt på runebommen har han den samiske solfiguren, som også gjenfinnes inne i boka sammen med «skapelsesberetningen» i diktform. Blant fotografiene er det også bilder av samiske mytologiske steder og av gamle bevarte runebommer. Mot slutten av boka vender Valkeapää tilbake til gjengivelsen av de mytologiske størrelsene, bare med den forskjell at bildet nå viser en sjamantromme med revnet membran og et samisk gravsted. Diktene mot slutten av boka sirkler rundt tidsbegrepet, også formen på et av diktene er som en halvsirkel, som slår fast: «og tiden er ikke, ingen ende, ingen / og tiden er alltid, bestandig, er …»
For å fullende sirkelen blir det første diktet gjentatt til slutt i boka, ikke helt identisk med diktet lenger framme, men med samme tema, som i joiken der formen kan variere, men innholdet kretser rundt samme idé. Og når ordene tar slutt, får vi med oss som bokas siste dikt: «og når alt er forbi / høres ingenting lenger / ingenting / og det høres». Idet vi lukker boka, oppdager vi at omslaget bak ikke lenger har hele runebommen gjengitt, bare solfiguren som vi fant sentralt plassert på omslaget foran. Med den revnede runebommen på fotografiet langt bak i boka og den utelatte runebommen rundt solfiguren, burde symbolikken være ganske tydelig: Tidene har endret seg, gammel tro forsvinner, men det som samene må ta med seg av kunnskap fra tradisjonene, er bl.a. vissheten om at vi er etterkommere av Solas barn, med de forpliktelsene som det gir for vår måte å leve på i dag: Et urfolk i mer enn politisk forstand.
på basis av H. Gaski: Skriftbilder, Davvi Girji 1998, s. 45
Tradisjonell personjoik
– en kort innholdsanalyse
La oss se nærmere på en personjoik, særlig på metaforikken eller bildebruken i den. Denne joiken kan karakteriseres som en humoristisk-ironisk kommentar til en gammelungkar, en som har hatt et godt øye til noen jenter, men som likevel aldri har kommet så langt som til å finne seg en kone. Andre menn har nemlig bestandig stukket av med kjæresten hans. I joiken finner subjektet, mannen, på gode grunner for å forklare det faktum at han ennå ikke har kommet seg på frierferd. Reinsymbolikken i teksten har dobbel funksjon, den skal betegne kjørereinen, men samtidig representerer den også kvinnebildene. «Gabba» er en lyshåret rein, og altså en lyshåret kvinne, mens «muzet» betyr en mørkhåret rein, og kvinne. «Sággi» forteller dessuten at hun er slank. Det er for øvrig veldig vanlig i joiketekster å bruke ulike reinnavn som metaforer for ulike typer kvinner , men også om menn.
Selve joiken lyder som følger, på samisk, og i en fri norsk oversettelse:
Gumpe borai soagnovuoján
Sáhpán ciebai gabbabeaskka
Báhcán lei vel muzetsággi
Gean ii oktage lean guoskkahan
Ulven åt opp frierreinen
Musa gnagde hull i den hvite staspesken
Tilbake var den mørke tynne
Som ennå ingen hånd har rørt
Det teksten forteller oss på overflateplanet, er at mannen ikke kunne dra på frierferd fordi trekkdyret hans ble spist opp av ulven. Dessuten ødela musa den hvite pesken han skulle ha på seg, og en kan jo ikke dra på frierferd uten de vakreste klærne. Selv om ulven hadde spist opp kjørereinen, så var det en annen, mørk rein han likevel kunne reist med, men den var ikke temmet, i teksten uttrykt gjennom informasjonen om at den ikke var rørt av noen hånd ennå. Og en utemmet rein er ikke noe godt trekkdyr, spesielt ikke for en frierferd, der det er viktig å ankomme med stil.
Om vi tolker gabba og muzet som metaforer for en lys og en mørk kvinne, får vi fram en del andre ting i teksten. Mannen kommer seg fremdeles ikke på frierferd, men denne gang er det fordi en annen mann har stukket av med den lyse jenta som han egentlig var mest glad i. I teksten er denne rivalen presentert som en ulv i første linje – altså et rovdyr – og en mus i andre linje. Musa symboliserer et skadedyr og kan være et varsel om at noe negativt kommer til å skje. Mannen har tross alt ennå sjansen til å få den mørke tynne, og det fordelaktige med henne er det faktum at hun fremdeles er urørt. Dermed får joiken også antydet noe annet om den lyse jenta som han ikke fikk. Denne tolkningen av joiken er naturligvis først og fremst litterær, det vil si at joiken i sin opprinnelige kontekst kan ha hatt et mer direkte forhold til personen den omhandler. Det er nemlig viktig å understreke at joiken primært hører til i en sosial og kommunikativ sammenheng der en kan si at alle kjenner alle, men også i så måte gir rom for tolkninger. En litterær lesning av en joiketekst kan sies å representere en utvidelse av dens potensiale, samtidig som det kan hevdes at tolkningen kan endres i forhold til den opprinnelige mening.
Selvsagt ville det være mulig å lese denne teksten i enda mer abstrakt betydning, tolke joiken som et moderne dikt som tematiserer kampen mellom det gode og det onde, mellom den lyse og det mørke – men poenget her er først og fremst bare å vise hvordan joiketekstene kan leke med tradisjonelle språklige begreper, f.eks. ulike termer for rein, til også å beskrive mennesker og derigjennom menneskelige relasjoner.
På basis av H. Gaski: Skriftbilder, Davvi Girji 1998, s. 14-15