Framveksten av samisk litteratur og samisk skriftspråk

Litteratur skrevet på samisk ble først utgitt i de sørsamiske områdene i Sverige, hvor også utviklingen av samisk skriftspråk startet på 1600-tallet. Det var prester og misjonærer som skrev om samer og som oversatte religiøse skrifter til samisk. Utviklingen av samisk litteratur kan ses i sammenheng med utvikling av samisk skriftspråk, som et ledd i stormaktspolitiske interesser. I 1673 kom boka Lapponia, redigert av den tyske professoren Johannes Schefferus. Blant bidragene i boka var to kjærlighetsdikt; «Guldnasaš» og «Moarsefávrrot», ført i pennen av den samiske prestestudenten Olaus Sirma. Disse diktene er de første skjønnlitterære tekstene utgitt på samisk. Boka ble oversatt til både tysk, engelsk, fransk og nederlandsk og nådde ut til et stort europeisk publikum.

på 1800-tallet skrev noen prester som jobbet i de samiske områdene ned episke joiketekster om temaer som de første innbyggerne i Sápmi/Sábme/Saepmie, om motstand mot kolonisering og myten om samene som solens barn.

Fra midten av 1800-tallet førte den sosialdarwinistiske tankegangen til en nedprioritering i den videre utviklingen av det samiske skriftspråket. I Norge skjedde dette gjennom fornorskningspolitikken. Slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet er også en tid med bevegelser den andre veien; en tid med etnisk oppvåkning og etnopolitisk mobilisering blant samene, noe som skal resultere i flere samiske litterære utgivelser.  På begynnelsen av 1900-tallet begynte flere menn å publisere litteratur på samisk, og de fleste var lærere. Fra 1970-tallet begynte også flere samiske kvinner å publisere litteratur.

Litteraturseminaret i Sirbmá i 1972

I den lille samebygda Sirbmá i Finnmark blir det første seminaret i samisk litteratur avholdt 14.-16. september 1972. Komiteen for fremme av samisk litteratur, dannet av Norsk kulturråd i 1971, står som arrangør. Flere sentrale samiske forfattere deltok på seminaret.

Et spørsmål som ble reist på møtet var hvorfor det var så få samiske forfattere. Et svar på dette var at det letteste er å skrive på sitt morsmål, og på denne tiden var ikke opplæring i samisk vanlig i skolen. På møtet foreslo Anders Guttormsen bokstavene ČSV som en slags programerklæring for å fremme det samiske, med betydninger som «Čájet Sámi Vuoiŋŋa! / Vis samisk ånd!» eller «Čállet Sámi Verddet! / Skriv samiske venner!». Seminaret resulterte i skriftserien Čállagat, der mange samiske forfattere publiserte sine første tekster. Det kom til sammen ut 16 publikasjoner mellom 1973-1979.

Samiske multikunstnere

Blant samiske forfattere er det mange som behersker flere kunstformer, som blant annet musikk, joik, billedkunst, installasjoner, skuespill, teater og film. Samiske multikunstnere finnes allerede blant de aller første samiske forfatterne, som Johan Turi (1854–1936), som skrev og illustrerte sine bøker. Den mest kjente av de samiske multikunstnerne er Nils Aslak Valkeapää (1943–2001), som var forfatter, komponist, musiker, joiker, skuespiller og illustratør. Av de yngre samiske multikunstnere kan nevnes Máret Ánne Sara (f. 1983) og Niillas Holmberg (f. 1990).

Erindringslitteratur

Erindringslitteratur er mer vanlig blant samiske forfattere enn biografier og selv-biografier. I 1958 ble boka Muitalusat («Fortellinger») publisert, skrevet av Lars Hætta (1834-1897) og Anders Bær (1825-82). Boka ble publisert 100 år etter at teksten ble skrevet, mens Hætta og Bær satt i fengsel etter å ha deltatt i Kautokeinoopprøret i 1852. Denne teksten regnes som den første erindringslitteraturen skrevet på samisk.