samiske forfattere

Odd Marakatt Sivertsen

Samiske forfattere

Av Lill Tove Fredriksen, førsteamanuensis ved UiT, Norges arktiske universitet.

 

Samisk litteratur kan helt fra starten på 1600-tallet ses i sammenheng med viktige samiske, nasjonale og internasjonale politiske strømninger i samtiden. Samisk litteratur er litteratur skrevet av den samiske befolkningen, urfolket i Nord-Europa som bor i området kalt Sápmi, et område som ligger i deler av Norge, Sverige, Finland og Russland. Den samiske befolkningen er på anslagsvis 50.000. De samiske språkene, ti til sammen, tilhører den finsk-ugriske språkgruppen og følger ikke riksgrensene til disse fire landene.

Det samiske språket er svært sentralt innenfor samisk litteratur. Ennå skriver de fleste samiske forfattere på morsmålet, i motsetning til mange andre urfolk rundt om i verden. Språket blir sett på som vår viktigste tradisjons- og kunnskapsbærer og dette er viktig også innenfor samisk litteraturforskning.

Litteratur skrevet på samisk ble først utgitt i de sørsamiske områdene i Sverige, hvor også utviklingen av samisk skriftspråk startet på 1600-tallet. Det var prester og misjonærer som skrev om samer og som oversatte religiøse skrifter til samisk. Utviklingen av samisk litteratur kan ses i sammenheng med utvikling av samiske skriftspråk, som et ledd i stormaktspolitiske interesser. I 1673 i kom boka Lapponia, redigert av den tyske professoren Johannes Schefferus. Blant bidragene i boka var to kjærlighets-dikt; ”Guldnasaš” og ”Moarsi fávrrot”, ført i pennen av den samiske prestestudenten Olaus Sirma. Disse diktene er de første skjønnlitterære tekstene utgitt på samisk. Boka ble oversatt til både tysk, engelsk, fransk og nederlandsk og nådde ut til et stort europeisk publikum.

På 1800-tallet skrev noen prester som jobbet i de samiske områdene ned episke joiketekster om temaer som Samelands første innbyggere, motstand mot kolonisering og myten om samen som solens barn.

Fra midten av 1800-tallet førte den sosialdarwinistiske tankegangen til en nedprioritering i den videre utviklingen av det samiske skriftspråket. I Norge skjedde dette gjennom fornorskningspolitikken. Slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet er også en tid med bevegelser den andre veien; en tid med etnisk oppvåkning og etnopolitisk mobilisering blant samene, noe som skal resultere i flere samiske litterære utgivelser.

Samisk litterær mobilisering

I kjølvannet av nasjonalromantiske strømninger i Norge og Finland på begynnelsen av 1900-tallet oppsto en samepolitisk bevegelse med noen fremtredende samiske politikere (se Mákká Regnor 1993 og Minde 2005). Elsa Laula (1877-1931), var i denne perioden kanskje den mest markante samiske politikeren. Hun ga i 1904 ut en liten pamflett: Inför Lif eller Död? Sanningsord i de Lappska förhollandena og ble med dette en av de aller første samene som fikk utgitt en tekst. Elsa Laula (senere Elsa Laula Renberg) ville gjøre svenske myndigheter oppmerksom på den vanskelige situasjonen det samiske folket levde under, med fokus på sosiale problemer og med spørsmål om hvorfor samiske barn i Sverige ikke fikk like lang skolegang som de svenske barna. Elsa Laula Renberg var en av organisatorene bak det første samiske landsmøtet som gikk av stabelen i Trondhjem den 6. februar 1917. Dette er i dag Samefolkets dag og feires over hele Sápmi.

Den første boka på samisk, skrevet av en same kom ut i 1910: Muitalus sámiid birra, av Johan Turi (1854-1936), en reindriftssame som bodde på svensk side. Johan Turi hadde et ønske om å fortelle myndighetene om det samiske folket og den samiske kulturen, slik at alle skulle forstå den samiske levemåten. Et skjellsettende møte med den danske etnografen og kunstneren Emilie Demant, som var Turis hjelper og inspirator, førte til at boka faktisk ble skrevet og publisert. Emilie Demant oversatte raskt boka til dansk og den ble deretter oversatt til engelsk. Muitalus sámiid birra er til nå den samiske boka som er oversatt til flest språk, hele elleve. Turi ga også ut bøkene Lappish Texts (1920) og Från fjället (1931).

I 1912 ble den samfunnskritiske kortromanen Bæivve-Alggo publisert. Den var skrevet av lærer og redaktør Anders Larsen (1870-1949) fra Nord-Troms i Norge. Dette var den første romanen skrevet på samisk, av en same. Anders Larsen ga ut den samiskspråklige avisa Sagai Muitalægje fra 1904-1911. Han markerte seg som en sterk forkjemper for det samiske språket og for samenes politiske situasjon. Dette sterke engasjementet var direkte medvirkende til at Isak Saba som første same ble valgt inn på det norske Stortinget for Arbeiderpartiet i to perioder: fra 1906-1909 og 1909-1912. Isak Saba er også forfatteren av Sámi soga lávlla / Samefolkets sang, som ble publisert første gang i nettopp Sagai Muittalægje i 1906.

I den lille samebygda Sirbmá i Finnmark blir det første seminaret i samisk litteratur avholdt 14.-16. september 1972. Komiteen for fremme av samisk litteratur, dannet av Norsk kulturråd i 1971, står som arrangør. Et spørsmål som ble reist på møtet var hvorfor det var så få samiske forfattere. Et svar på dette var at det letteste er å skrive på sitt morsmål, og på denne tiden var ikke opplæring i samisk vanlig i skolen. På møtet blir for første gang bokstavene ČSV lansert som et samisk kjennetegn: ČSV har betydningen ”Vis samisk ånd!” (Guttormsen 1973: 50). Møtet resulterer i utgivelsen av skriftserien Čállagat, der mange samiske forfattere fikk publisert sine første tekster. Det kom tilsammen ut 16 publikasjoner i denne serien.

Det spesielle for 1970-tallet er også at mange kvinner, av ulike generasjoner, begynner å skrive bøker. Samiske kvinner får i denne perioden økt mulighet til videre skolegang utover grunnskolen. Dette gjør at flere samiske kvinner begynner å skrive skjønnlitteratur og erindringslitteratur, både på samisk og på skandinaviske språk. En av dem er Sara Ranta-Rönnlund (1903-1979), fra Kirunaområdet i Sverige. Hun var i 70-årene da hun på tampen av sitt liv ga ut fire erindringsbøker, skrevet på svensk. Den første, Nådevalper, kom ut i 1971. Hun har et feministisk perspektiv i sine verk, og er ikke redd for å konfrontere maktpersoner i det samiske samfunnet, særlig de som har misbrukt sin makt overfor kvinner. Flere av de som begynte å skrive litteratur på samisk på 1970-tallet, gikk på kurs for å lære å skrive på samisk. En av dem var Kirsti Paltto (f. 1947) fra Ohcejohka på finsk side av Tanadalen, den første samiske kvinna som utga en bok på samisk. Boka Soagŋu (Frierferd) kom i 1971 og er en novellesamling. I dette verket viser Paltto hvordan hun bruker fortellinger fra den muntlige samiske tradisjonen til å utforme kortprosatekster inn i den nye skriftlige samiske litteraturtradisjonen. Paltto er den samiske forfatteren med størst og mest variert litterær produksjon. Hun har skrevet lyrikk, barnebøker, ungdomsbøker, romaner og hørespill for radio. Hun var også den første lederen i Sámi girječálliid searvi/Samisk forfatterforening som ble stiftet i 1979.

Den første samiske barneboka er skrevet av Marry A. Somby (f. 1953) fra Sirbmá på norsk side av Tanadalen. Boka kom ut i 1976 med tittelen Ámmul ja alit oarbmælle /Ammul og den blå kusinen. Grunnen til at hun skrev boka, var at hun som småbarnsmor ikke kunne finne bøker til barna på deres eget morsmål fordi det da ikke fantes barnebøker på samisk. I tillegg til flere barnebøker, har Somby gitt ut diktsamlinga

Krigeren, elsker og klovnen / Mu apache ráhkesvuohta (1994) og romanen Bajándávgi 2004). Somby er også dramatiker.

Rauni Magga Lukkari (f. 1843) fra Ohcejohka i Finland, er i dag en av de fremste samiske forfatterne. Hun er først og fremst lyriker og ga ut sin første diktsamling i 1980, med tittelen Jieŋat vulget [Isgang]. Diktsamlingen Losses beaivegirji/Mørk dagbok ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 1987. Lukkari er en forfatter som problematiserer kvinnens stilling i det samiske samfunnet og hun tør ta opp tabutemaer. Det gjør hun blant annet i teatermonologen En lykkens mann – Lihkkošalmmái som ble utgitt i 2007, der handlingen setter søkelys på hvor galt det kan gå dersom en mor misbruker makta hun har overfor sitt barn. Dette er det første dramatiske stykket av en samisk forfatter, skrevet på samisk og norsk, som er blitt vist på norske teaterscener. Det skjedde på Nathionalteatret og Det norske teatret i 2007.

Den mest kjente samiske forfatteren er Nils-Aslak Valkeapää (1943-2001) fra Eanodat i Finland. Han var en multikunstner: lyriker, kunstner, komponist og artist. Hans første diktsamling Giđa ijat čuovgadat kom ut i 1974. Valkeapää ble i 1991 tildelt Nordisk Råds litteraturpris for boka Solen, min far. Den samiske originalen, Beaivi áhčážan, inneholder dikt og en serie historiske fotografier av samer fra hele Sápmi. Det spesielle med de oversatte versjonene er at Valkeapää ville at de kulturelt viktige fotografiene skulle være forbeholdt den samiske originalversjonen. Boka er oversatt til flere språk, deriblant engelsk med tittelen The Sun My Father. Valkeapää, i likhet med Johan Turi, representerer kreativiteten blant samiske forfattere, da flere av dem behersker flere kunstformer og bruker dette i sin litterære produksjon.

Lyrikeren Synnøve Persen (f. 1951) fra Porsanger i Finnmark, utdannet billedkunstner, er en annen av de samiske forfatterne som tydeligst representerer denne mangfoldige kreativiteten blant samiske forfattere. Persen er lyriker og debuterte som forfatter i 1981 med diktsamlinga alit lottit girdilit, gjendiktet til norsk av Laila Stien med tittelen blå fygler flyr (1983). Hun ble i 1993 nominert til Nordisk råds litteraturpris fra det samiske språkområdet med diktsamlinga biekkakeahtes bálggis (1992), vindløs sti (1993). Hennes siste diktsamling ruoná rieggá vuol váccašit/under grønn ring vandre kom ut i 2017. Den har samisk og norsk paralleltekst. Hun ble i 2018 tildelt Kulturrådets ærespris for sitt mangeårige virke som kunstner både nasjonalt og internasjonalt og for hennes innsats for å løfte samisk kunst, språk og identitet.

Ellen Marie Vars (f. 1957) fra Láhpoluoppal i Kautokeino kommune ga ut den første romanen skrevet på samisk av en samisk kvinne, umgdomsromanen Kátjá (1986). Den er oversatt til norsk med tittelen Katja. Vars har gitt ut flere ungdomsromaner, dikt og barnebøker. I 2005 fikk hun Samerådets litteraturpris for romanen Čábbámus iđitguovssu (2002). Æden er oversatt til flere samiske språk, samt til norsk og engelsk.

Jovnna-Ánde Vest, fra Roavvesavu i Ohcejohka, er i dag den fremste av de samiske romanforfatterne. Han debuterte i 1988 med boka Čáhcegáddái nohká boazobálggis. Boka vant den første samiske romankonkurransen og ble oversatt til norsk med tittelen Reintråkket ender ved bredden. Vest har også blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris for 2006 for boka Árbbolaččat. Goalmmát oassi (2005), oversatt til svensk: Arvingarne. Tredje delen. Boka er tredje del i romanserien med samme navn der handlingen utspiller seg i en liten samisk bygd i Nord-Finland. Tiden etter 2. verdenskrig bringer med seg modernisering og utfordringer fra storsamfunnet, og innbyggerne finner ulike måter å takle endringene som kommer.

En annen av de samiske forfattere med stor produksjon er lyrikeren Inger Mari Aikio IMA, (f. 1961) fra Polmak på finsk side av Tanaelva. Diktsamlingen Máilmmis dása/Fra verden og hit ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2004. IMA har også skrevet barnebøker, laget film og vært tekstforfatter for CD-er med barnesanger. IMAs siste utgivelse er den erotiske diktsamlinga čuoldda /pylvästä, med parallelltekst på finsk og samisk.

Sigbjørn Skåden (f. 1973) fra Sør-Troms i Norge er en representant for generasjonen som har fått muligheten til å lære å lese og skrive samisk i ung alder. Han har referanser til verdenslitteraturen og postpunkbevegelsen og bruker internett som arena for å skape litteratur. I 2007 ble han nominert til Nordisk råds litteraturpris for sin første diktsamling Skuovvadeddjiid gonagas/Skomakernes konge. Skåden har presentert sine dikt på flere poesifestivaler rundt i verden. Hans roman Våke over den som sover (2014) ble i 20145bnominert til P2-lytternes romanpris og Havmannprisen. Hans siste roman kom i 2019 med tittelen Fugle.

Ann-Helén Laestadius (f. 1971) fra Solna i Sverige, viser i sine fire ungdomsromaner (2007-2012) en søken etter en samisk identitet, sett gjennom øynene til ungjenta Agnes, som vokser opp et urbant miljø sør i Sverige og som har sine samiske røtter i nord. Den første boka i serien er sms från Soppero (2007). Den er oversatt til flere samike språk deriblant nordsamisk, med tittelen: sms:at Sohpparis. Hun har gitt ut flere ungdomsromaner. I 2016 ble hun tildelt Augustpriset i kategorien beste barnee- og ungdomsbok for romanen Tio över ett.

Karen Anne Buljo (f. 1964), fra Masi debuterte som lyriker i 2008 med diktsamlinga Jeg hvisker en hemmelighet til meg selv. Hun har gitt ut flere barnebøker og har skrevet barneteaterstykket Pelle njoammil (2019). Diktsamlinga Šiellaspeajal (2017) ble valgt ut til bokmessen i Frankfurt, den største bokmessen i verden, der Norge er gjesteland i 2019.

Niillas Holmberg (f. 1990) fra Ohcejohka i Finland er en av de yngste samiske forfatterne. Han er musiker og lyriker og har gitt ut flere diktsamlinger på flere språk. Han debuterte som forfatter i 2009 med diktsamlinga Dego livččen oaidnán iežan (Som om jeg så meg selv). Holmberg fikk Samerådets litteraturpris for 2014 og ble i 2015 nominert til Nordisk råds litteraturpris for sin andre diktsamling amas amas amasmuvvat (2013), så den fremmede ikke blir mer fremmed (2015). Hans poesi er billedrik og tematikken er ofte en ung manns søken i livet med referanser til unge samers liv i dag. Han er også musiker og er beskrevet som et kunstnerisk multitalent.

Máret Ánne Sara (f. 1983) fra Kautokeino debuterte i 2013 med den første fantasyromanen skrevet på samisk: ilmmiid gaskkas, oversatt til norsk: mellom verdener (2014). Romanene bygger på stoff fra den samiske muntlige tradisjonen, og handlingen beskriver ubalanse mellom vår verden på jorda, og hvordan forurensning fører til store vanskeligheter og ubalanse for våre naboer, de underjordiske. Sara er også en markant kunstner, og har særlig fått oppmerksomhet for sine installasjoner.

Linnea Axelsson (f. 1980) fra Porjus i Jokkmokk kommune i Sverige ga i 2018 ut dikteposet Ædnan. Ædnan er et diktepos på 759 sider, der leseren følger to samiske familier gjennom tre fra 1920-tallets tvangsforflytninger av reidiftsfamilier i Nord-Sverige, gjennom nomadeskuvllaperioden på 1950-tallet, og hvordan den svenske stats assimiliering og kolonisering pågår helt opp til våre dager, der Girjás-rettssaken i Sverige tematiseres. Teksten har flere ulike stemmer, i ulike tidsepoker. For den er hun tildeltflere litteraturpriser, blant dem Sveriges største litteraturpris Augustpriset for 2018, i kategorien skjønnlitteratur.

Flere sentrale samiske forfattere:

Matti Aikio, Paulus Utsi, Annok Sarri Nordrå, Kerttu Vuolab, Siri Broch Johansen, Karen Anne Buljo, Ristin Sokki, Stina Inga, Rose-Marie Huuva, Stig Gælok, Gustav Kappfjell, Magne Einejord, Askold Bazhanov, Inga Ravna Eira, Olavi Paltto, Magne Domantrener Skåden, Maren Uthaug, Torkel Rasmussen, Saia Stueng, Odd Marakatt Sivertsen.

 

Referanser

 

Borgen, P. (1997). Samenes første landsmøte. Grunnlaget for Samefolkets dag 6.februar. Trondheim: Tapir. 

Fredriksen, L. T. (2010). ”Rauni Magga Lukkari”. I L. T. Fredriksen og R. M. Lukkari: ”Rauni Magga Lukkari”. Oppvekst i litteraturen. Troms fylkesbibliotek 

Gaski, H. (1987). Med ord skal tyvene fordrives: om samenes episk poetiske diktning, Karasjok: Davvi media. 

Gaski, H. (1997). “Translator’s Preface”. I The Sun My Father. Guovdageaidnu: DAT. 

Gaski, H. (2006). Sámi čállit: 25 sámi čáppa- ja fágagirjjálaš sátneduojára, Kárášjohka: ČálliidLágádus. 

Gaski, H. (2012). “Foreword”. I Turi, J. and DuBois, Th. A.: An account of the Sámi. Karasjok: ČálliidLágádus. 

Gaski, H. (2013). “Indigenism and Cosmopolitanism. A Pan-Sami view of the Indigenous perspective in Sami culture and research”. I AlterNative. An International Journal of Indigenous Peoples. Vol. 9, Issue 2. 

Guttormsen, A. (1973), Čállagat. [Karasjok]. 

Hagen, R. B. (2013). “Lapponia”.< http://snl.no/Lapponia> [30.09.2013]

Hansen, L. I. (1992). ”Just K Qvigstad’s Contribution to the Study of Sami Culture”. I Acta borealia. 1992:2.

Hirvonen, V. (2008). Voices from Sápmi: sámi women’s path to authorship, Guovdageaidnu: DAT.

Jernsletten, R.; Mákká Regnor (1993). “Dáruiduhttin”. I Aa. Solbakk (red.): Sápmelaččat. Sámi instituhtta/Davvi girji o.s.

Minde, H. (2005). ”Assimilation of the Sami. –Implementation and Consquenses”. I Gáldu Čála. Journal of Indigenous Peoples Rights. No. 3. <http://www.galdu.org/govat/doc/mindeengelsk.pdf> [14.10.2013]

Svonni, M. (2011). ”Johan Turi. A Centennial Reflection”. I Scandinavian Studies. Volume 83 Number 4.

Turi, J. and DuBois Th. A. (2012). An account of the Sámi. Karasjok: ČálliidLágádus.

 

Senter for samiske studier
UiT Norges arktiske universitet
Hansine Hansens veg 18
9019 TROMSØ

reaidu@uit.no
Design & utvikling: Sesam
Reaidu.uit.no