Krysstoneartene og deres faste fortegn
Denne modulen tar for seg toneartene på høyre side av kvintsirkelen, krysstoneartene.
Om krysstoneartene
Toneartene som befinner seg på høyre side av kvintsirkelen har til felles at de har ett eller flere kryss som faste fortegn. Om en toneart har kryss for F som fast fortegn, betyr det at tonen F alltid heves med et halvt skalatrinn (til tonen Fiss) så lenge musikken beveger seg i denne tonearten. Har tonearten kryss for F og C som faste fortegn, heves alltid disse tonene.
Faste fortegnen er nødvendige i durskalaer med andre grunntoner enn C. Fortegnene brukes for at skalaen skal få sin karakteristiske oppbygning med hele og halve skalatrinn. Det er denne oppbygningen som gjør at durskalaen høres ut som en durskala.
Faste fortegn noteres rett etter nøkkelen, i starten av hvert notesystem. Motsatsen til faste fortegn er løse fortegn, som noteres rett foran den tonen som skal heves eller senkes. Mens faste fortegn hever eller senker en bestemt skalatone gjennom hele det musikalske forløpet, påvirker det løse fortegnet en tone kun i den takten fortegnet står. Når det er snakk om fortegn som tilhører ulike tonearter, er det de faste fortegnene det siktes til.
Krysstoneartene er disse:
G-dur, som har kryss for tonen F:
D-dur, som har kryss for F og C:
A-dur, som har kryss for F, C og G:
E-dur, som har kryss for F, C, G og D:
H-dur, som har kryss for F, C, G, D og A:
Fiss-dur, som har kryss for F, C, G, D, A og E:
Ciss-dur, med kryss for F, C, G, D, A, E og H:
Oppgave
Spill deg gjennom de ulike krysstoneartene på et egnet instrument.
Nb: Hver skala starter på den tonen som gir skalaen navn, eksempelvis starter G-durskalaen på G, mens Fiss-durskalaen starter på Fiss.
Sjekk at du får med toneartenes faste fortegn gjennom å lytte til at skalaene høres ut som vanlige durskalaer. Er du usikker på hvordan en durskala skal høres ut, kan du varme opp ørene med å spille stamtonerekken fra C til C; disse tonene utgjør en C-durskala.