Fiske i sjøsamiske områder

I sjøsamiske områder har fjordfiske i kombinasjon med småbruk og annen ressursutnyttelse vært den mest vanlige formen for næringskombinasjon. Om vinteren og våren foregikk fiske etter torsk og hyse i fjordene, på Lofoten og utenfor Finnmark, mens det ble fisket etter sei, laks og andre arter om sommeren og høsten. I fisket deltok både kvinner og menn, og oftest var det kona eller barna som hentet kokfisk til middagsbordet, når mennene var borte hjemmefra på fiske eller deltidsarbeid. Der fisket tidligere var åpent for fjordbefolkningen før 1990, har det i økende grad blitt regulert slik at fiskeflåten i dag består av færre, større og generelt mer effektive båter. I sjøsamiske områder er det anerkjent at fiskere med fartøy under 11 meter som fisker med tradisjonelle redskaper (garn og line) har en særlig rett til fiske etter torsk, hyse og sei (jf. Deltakerloven §21) som en del av beskyttelsen av det materielle grunnlaget for samisk kultur. Kysttorsk som er en viktig ressurs for fjordbefolkningen i sjøsamiske områder generelt, står imidlertid i fare for å forsvinne mange steder. Mange fiskere mener at dette er på grunn av påvirkning fra den økende mengden oppdrettsanlegg langs kysten, mens andre peker på overfiske som en mulig årsak. Kongekrabbe, som er definert som en fremmed invaderende art i norsk natur, har derimot blitt verdifull også for fiskere i sjøsamiske områder siden begynnelsen av 2000-tallet, og inngår i dag som en sentral kombinasjon av arter for fiskere i Øst-Finnmark.

Bruk av sjøen som et sjøsamisk kulturlandskap

Gjennom fiskeres fortellinger kommer det gjerne fram at det er et kulturlandskap knyttet til sjøen på samme måte som det er et kulturlandskap knyttet til landjorda. Før ny teknologi gjorde tradisjonelle navigasjonsmetoder mindre relevant, var kunnskap om havbunnens egenskaper og hvordan man kunne finne gode fiskegrunner livsnødvendig for fiskere og andre som brukte sjøen. Mange av navnene som fiskere brukte på fiskegrunnene er festet i sjøkart og vitner slik om den lokale befolkningens historiske bruk av kysten. Mange av disse navnene er kjente og brukes i mange sammenhenger også i dag, slik som navn på de større fiskebankene utenfor Finnmarkskysten. I sjøsamiske områder vitner blant annet samiske navn på fiskegrunner og muntlige tradisjoner, slik som kunnskapen om å finne meda, om dette ”sjøskapet”. I forhold til forskning på norske médtradisjoner og skjærgårdsnavn er det imidlertid forsket lite på dette i en samisk kontekst, mye på grunn av lite tilgjengelige skriftlige kilder til temaet. Gjennom arbeidet til blant annet Sjøsamisk kompetansesenter er et unikt materiale av samiske navn på fiskegrunner og kunnskap knyttet til disse samlet inn og dokumentert for ettertiden. En kikk et kart over Porsangerfjorden avslører for eksempel et mangfold av navn på opptil tre språk for samme fjord. Navn som Billávuotna, Indre Billefjord, Pillavuono, Gálggošluokta og Kalkasenlahti forteller om samisk, kvensk og norsk historisk tilstedeværelse i landskapet. Fra dette materialet har forskere og andre et mye bedre grunnlag for å forstå for eksempel endringer i fiske og økologi som skjer i dag, og sammenligne tidligere tiders bruk av sjøskapet med dagens. Navn på fiskegrunner er i dag i bruk blant annet for å kommunisere til andre hvor en har vært, og for å fortelle om fortidige fiskerier og tradisjonell bruk av fjorden. Sjøsamisk bruk av marine ressurser har vært mangfoldig, og variert med tilgangen på ressurser. Stort sett ble alle deler av fisken tatt vare på og benyttet til mat eller materiale. Eksempler på hvordan sjøsamer har utnyttet sjøen og marine ressurser kan finnes for eksempel i filmen «Det hadde vært godt med seimølja» av Sirkka Seljevold. Retten rognbollesuppe er også et eksempel på hvordan både kjøtt fra sau og rogn fra torsk har blitt tatt vare på og kombinert til en tradisjonell rett som har blitt populær i mange sammenhenger i dag.